Trond Andresen skriver i Klassekampen 19. september at «man [...] bør kunne diskutere offentlig om det er noe ved jødisk tradisjon, mentalitet og religion som kan bidra til å forklare det kritikkverdige i Israelsk framferd.»
Ingen kan beskylde Andresen for å legge noe annet enn kulturelle faktorer i dette jødiske: han skriver uttrykkelig tradisjon, mentalitet og religion. Han skriver ikke at det finnes noen fysiske, biologiske, nedarvede egenskaper i dette jødiske, som kan forklare Israels framferd. Det ville vært rasisme av klassisk slag. Det var en slik tankemåte nazistene brukte før og under krigen. Men ikke bare de. I Norge var det vanlig innen borgerlig vitenskap og media å forklare sosiale og politiske handlinger med nedarvede, fysiske egenskaper.
Men fordi Andresen ikke mener det, er det feil å bruke merkelappen rasisme på et slikt resonnement.
Andresen mener trolig at det er noe ved det jødiske (kulturelle tradisjon, mentalitet og religion) som kan forklare Israels framferd. Og den måten å tenke på deler han med mange i dag, som mener at det er noe ved det muhammedanske (tradisjon, mentalitet, religion) som kan forklare terrorisme, al-Qa'ida, Hizbollah, Hamas. Det deler han med paven, Bush, og storparten av norsk media og politikk.
Det deler han også med flertallet av historiefortellinger om andre verdenskrig som forklarer Hitler-Tysklands rasehat, antikommunisme og utryddelsespolitikk med tysk tradisjon, mentalitet og tyske religiøse strømninger. Det er ikke rart at mange mener det, ettersom den måten å forklare nazismen og krigen på ble sprøytet ut av den britiske propagandaen, som tok absolutt alle forklaringsmodeller i bruk. Det var en analyse som storparten av den norske hjemmefronten delte og som ligger til grunn for det storparten av de norske historikerne ennå i dag skriver om krigen.
Det er lett å se paralleller: Er det tilstrekkelig å forklare Vietnam-krigen, okkupasjonen av Irak og Afghanistan og amerikansk streben etter verdensdominans med amerikansk tradisjon, mentalitet og religion? De gamle kolonimaktenes kamp for å beholde koloniene som et resultat av fransk, engelsk, italiensk (etc.) tradisjon, mentalitet og religion?
Ingen kan hevde at slike faktorer er helt uten betydning i en samlet forklaring. Men er det dette som er de viktige og sentrale faktorene?
En helt annen måte å forklare nazismen på er å ta utgangspunkt i aktørene bak de økonomiske og politiske interessene i Tyskland, som skjøv nazismen fram og brukte den i det politiske spillet om makt og profitt. Mot dem sto det andre tyskere, kommunister, sosialister og andre politiske og religiøse grupper, og på tross av at de var slavebundet av det nazistiske politiske statssystemet kjempet mange av dem med livet som innsats mot Hitler.
I de tyske hærene fantes det trolig millioner av anti-nazister, akkurat som det finnes millioner av andre amerikanere og andre israelere og jøder som kjemper mot Israels overgrep. (Det var for øvrig tyskeren Ernst Wollweber som skapte Osvald-organisasjonen som kjempet mot okkupantene i Norge framfor noen. Hans tyske tradisjon kom vel til nytte. Det var tyskerne Marx og Engels som framfor noen ble inspiratorer for kampen mot kolonialisme og imperialisme, ikke minst mot den tyske nazismen.)
Dette handler altså egentlig om hvordan vi som marxister og materialister forklarer de sentrale drivkreftene i historien. Tillegger vi samfunnets ideologiske fenomener (kultur, mentalitet, religion etc.) den avgjørende betydningen, eller er vi opptatt av de materielle økonomiske og politiske drivkreftene som viktigst? Akkurat som Den røde hær ikke kjempet mot det tyske, men mot nazismen, er ikke motstandskampen i Irak og Afghanistan rettet mot det amerikanske, men mot amerikansk imperialisme.
Kampen mot Israel er ikke mot det jødiske, men mot Israels sionistiske politikk. Hvordan skal vi ellers unngå veien til tanken om religionskrig og sivilisasjonskrig? Og hvordan skulle det ende – utslettelse av det jødiske? Skulle kampen mot Nazi-Tyskland endt med utslettelse av det tyske?
Hvis Andresen velger kampen mot det jødiske, gjør han ikke da det samme som Bush, Blair og israelske sionister, når de på motsatt side slår til kamp mot det muhammedanske, og ondskapens akse?