Kjernen av nasjonalfeiringen er fortsatt radikal og inkluderende, og langt fra fascistinspirert. Men vi skal være på vakt.
Henrik Arnstad og Roger Griffins forsøk på påvise fascisme i norske nasjonale kulturuttrykk demonstrerer at luftig teoretisering kan lede til merkelige slutninger. Men det blir ikke bedre av at Nikolai Brandal forsøker å plassere Arnstad innen «en svensk venstreradikal forståelse av nasjonalisme», eller at 17. mai ikke skulle være «nasjonaldag», men bare grunnlovsdag. Begge deler blir like uforståelig og uhistorisk.
Ikke på noe felt demonstreres dette klarere enn i synet på barnetogene 17. mai. Tradisjonen med barnetog oppsto ikke av seg selv. Bakgrunnen var at politiske demonstrasjoner i Norge ble møtt med militærmakt av vår påtvungne svenske kongemakt. Det skjedde mot den politiske demonstrasjonen i Christiania i 1829 (Torvslaget). Da hadde kongemakten allerede mobilisert militærmakt mot Stortinget i 1821 og 1828. Senere skjedde det flere ganger, senest i 1878, 1880 og 1881. Ennå så sent som i 1884 og 1893 viste kongemakten at den var villig til å sette inn militære mot politiske ytringer i Norge.
Å skyte på barn som viftet med små flagg var derimot en umulig tanke. Det forsto de som dro i gang barnetogene. Barnetogene var uangripelige, nasjonale ytringer, de var radikale og var rettet mot storsvensk nasjonalisme med store militære maktmidler. Slik ble nasjonaldagen ved hjelp av barn kaldt og bevisst konstruert som ramme for grunnloven og kravet om nasjonal selvstendighet.
Fortsatt vil man finne en skepsis mot militære innslag i 17. mai-feiringen. I Oslo har vi to årvisse innslag av dette, nemlig saluttfyringen fra Akershus festning og Gardens paraderinger.
Begge disse innslagene er symboltunge. Men de er også, typisk for norsk militærtradisjon, fylt av historisk ironi. Det som nå er saluttbatteriet, inngikk nemlig under felttoget i Østfold i 1940 i strid med ordre separatfred med tyskerne. Batterisjefen fikk med tysk tillatelse ha sine kanoner i fred under hele okkupasjonen, som om krigen ikke fantes. Dette var grunnen til at kanonene så hurtig kunne hentes frem i mai 1945 og innlede saluttradisjonen på Akershus.
Det var ikke bedre med Garden. Ledelsen av denne eliteavdelingen lot tyskerne marsjere inn i Oslo 9. april uten å skyte. Senere i aprildagene sto gardistene vakt sammen med tyske soldater i Oslo sentrum, som om Norge ikke var i krig mot dem, til voldsom forbitrelse og forvirring for oslobefolkningen.
Det er selvfølgelig kamp om innholdet av 17. mai-feiringen i det norske samfunnet. Arnstad og Griffin synes å glemme at motstanden mot militære innslag på denne dagen i et stadig mer militarisert samfunn er et viktig tegn på at den radikale kjernen av nasjonalfeiringen fortsatt er radikal og inkluderende, og langt fra fascistinspirert. Men vi skal være på vakt. Det er et tankekors at de militære har klart å overta frihetsdagen 8. mai. Så får vi heller le av at bruken av beltestakk 17. mai er blitt mer hyppig på Frogner og Ullern enn i Telemark.