Arvid Bryne skriver i Klassekampen 13. og 14. oktober at jeg ikke kan lese, fordi jeg hevder at han bruker betegnelsen «krigshelt» om Østring. Det er bare Blindheims mening, skriver han, og bruker halvparten av innlegget på å dokumentere det.
Det er et merkelig retorisk poeng. Bryne går jo god for det i et intervju i samme avis samme dag. Underlig også at det brukes på bokas utside. Og underlig at kapittel 19 bærer tittelen: «To krigshelter». I all fall i det eksemplaret jeg har, og som jeg selvfølgelig også har lest grundig før jeg kommenterte boka.
Kjempet Østring for «Norge», slik Bryne går god for? Hva betyr nå det? Ikke staten Norge, for den bekjempet han med alle midler. Ikke det norske demokratiet med dets «plutokratiske politikervelde», for det foraktet han. Ikke Det norske forsvaret, for det sto under kontroll av en sosialdemokratisk regjering. Og selvfølgelig ikke de norske jødene, den norske arbeiderbevegelsen, og så videre, og så videre. Det Norge han kjempet for var ikke det Norge som faktisk eksisterte i den virkelige verden, men en idealistisk forestilling om det raserene sagalandet som var truet av en internasjonal sammensvergelse av jøder og bolsjeviker. Det var essensen i Quislings nasjonalsosialisme, som ble spredd ut over landet i fem år, og som alle nordmenn ble kjent med. Og var dette det samme Norge som Blindheim kjempet for? Nei, tvert imot. Blindheim kjempet nettopp for det at det demokratiske Norge skulle bli best mulig.
Min kritikk av boka er at Bryne ikke berører viktige og vanskelige forhold som står sentralt i Østrings beretning. Når han velger et så vanskelig prosjekt må vi kreve kunnskap som står i forhold til prosjektet. Selv om det måtte bryte med bildet av den sannhetssøkeren Østring ønsker å tegne for publikum. Bryne vet jo hvilken sentral rolle Østring hadde i den norske nazismen.
Et slikt forhold dreier seg om Østrings fortelling om sin deltakelse i felttoget, hvor han faktisk ikke bare deserterte, men også utleverte militære etterretninger til Quisling, og som kom videre til tyske militære. Det kommer jeg nøyere inn på i en annen sammenheng.
Et annet eksempel er når han skriver at hans kamerat fra Gjøvik, Sverre Tidemann Ruud, som også etterfulgte ham som ungdomsfylkingsleder senere, «var en av lederne i det heroiske forsvaret av Hegra festning».
Det er riktig at Tidemann Ruud var med på Hegra. Men hans rolle der ble nok oppfattet noe annerledes av mannskapene, skal vi dømme etter dokumentene om dette. Faktisk brukte tyskerne senere Tidemann Ruuds deltakelse på Hegra som grunn til å avslå å innvilge hans mange søknader om å bli frontkjemper. Da NS-statsråd Axel Stang forsøkte å hjelpe ham med å komme til fronten, svarte Ruud at det var løgn at han var stolt av å ha vært med på Hegra. Han hadde faktisk bevis for at han var blitt mistenkt for å ha vært spion for tyskerne der, sa han. Og det var riktig. Han ble faktisk mistenkt for det. Sjefen, Holtermann, trodde ikke på mistankene. Om han hadde rett eller ikke, vet vi ikke. Ruud ble aldri dømt for det. Men heroisk? Østrings poeng med å dra fram Tidemann Ruud er trolig å korrigere det bedrøvelige bildet av sin egen deltakelse.
Et tredje eksempel: Var nå egentlig NS-gruppa på Gjøvik, som Østring forteller at han hadde vært med på å bygge opp, så forsvarsvennlig og patriotisk som han hevder? Om dette finnes det også kilder. I følge slike startet NS-gruppa der om kvelden 9. april en veritabel beleiring av en militær vaktpost som var forlagt i byen, med trusler om å overfalle de få soldatene hvis de ikke tok ordre fra Quisling i Oslo. De oppnådde blant annet at soldatene av redsel for sin egen sikkerhet avvæpnet seg selv. Forsvarsvennlig?
Og var nå Østring ukjent med jødeutryddelsen før han leste om det i Dagbladet etter krigen, på tross av at han bodde i en beslaglagt jødeleilighet? Hvordan kan det da ha seg at han vervet seg som frivillig til SS og at det i ververeglementet for opptak i Legionen, som han fikk utlevert og måtte sette seg grundig inn i, står følgende: «Den norske Legion kjemper i dag på østfronten mot bolsjevisme og jødedom». I samme dokument står det at han som frivillig fikk rett til «en bondegård» i øst «i fellesskap med folk av samme nordiske rase». Trodde han at de som eide den fra før ville forlate den frivillig? Tenkte han ikke på hva som måtte skje med dem?
Dette er bare noen eksempler. Det finnes flere. Alle viser at Østring skjønnmaler. På den andre siden: Jeg vil på ingen måte avskrive Østring som historisk kilde. Tvert imot. Men nettopp her, i et så minelagt farvann, er det spesielt nødvendig med distanse og kildekritikk. Der kommer Bryne inn. Alle kilder har sine egne interesser å forfekte. Østring sier rett ut at han velger sine historikere med omhu.
Til slutt. Utfordringen til Østring er å gå inn i vanskelighetene, ikke late som de ikke finnes. Det er forståelig at det kan være vanskelig. Men jeg kan ikke fatte at en mann som må ha opplevd så mye forferdelig ikke ville komme til fred med seg selv? Kanskje kunne Bryne ha hjulpet ham med det?