Filmskaperne må finne seg i kritikk for Max Manus. De har selv sagt at filmen er historieformidling – og må finne seg i å bli trodd på det.
Filmprodusent John M. Jacobsen hevder i Aftenposten 17. januar at Manus-filmen er en spillefilm, som om noen har hevdet noe annet. Men filmskaperne har selv lagt vekt på filmen som historieformidling.
I NRKs Fakta på lørdag 20. desember uttalte regissør Espen Sandberg: «Denne filmen står eller faller på å være historisk korrekt, faktisk. Fordi hvis vi kan bli tatt for at dette her bare er tull eller oppspinn, så fungerer ikke filmen». Det er senere gjentatt og gjentatt. Kildene er sjekket, sier filmens historiske konsulent Arnfinn Moland.
Det er altså filmskaperne selv som har gitt seg «kompromissløse krav» om feilfrihet. De må finne seg å bli tatt på alvor. Ingen ville ha reagert hvis de hadde sagt at filmen er basert på virkelige hendelser.
Så til fremstillingen av Manus og vinterkrigen. Han skyter ned en rekke soldater, og knivdreper en ubevæpnet etter en dramatisk fluktscene. Dette vises i flash-back gjennom hele filmen, som et hovedgrep for å forklare Manus’ krigstraume. Det hadde vært en krigsforbrytelse. Men det skjedde aldri. Som en av flere norske var Manus fordelt til fronten natten til 13. mars 1940 under et dramatisk artilleribombardement. Så kom ildopphør og melding om at krigen var slutt. Manus' fortelling stemmer, også om synene av oppbrente sovjetiske soldater. Oberst Astrup, som inspiserte de frivillige, dementerte avisoppslag om «vill nærkamp». Ingen norsk har avfyrt et skudd i nærkamp, skrev han.
Vinterkrigen var en traumatisk innledning til vår egen krig. Det kunne vært dramatisert i filmen. For eksempel kunne man brukt den dramatiske scenen der den norske majoren, nyutnevnt NS-forsvarsminister Ragnvald Hvoslef, 9. april dimitterer de norske frivillige med beskjed om at det norske forsvaret hadde lagt ned våpnene. Hvilket sinne følte de ikke mot ham! Eller raseriet da de kom hjem og oppdaget at det var pressepropagandaen som hadde lurt dem til Finland, som Manus også skrev. Nå så de den virkelige fienden.
Jeg har tatt opp at aksjonene for å ødelegge AT-registrene startet med Osvald-gruppens sprenging av arbeidskontoret i Pilestredet 20. april 1943, ikke med aksjonen mot arbeidskontoret i Akersgata 55 i 1944, slik filmen viser. Dette hopper Jacobsen over. I stedet gjør ha et poeng at dette «like mye» var et Milorg-prosjekt. Det er ingen imøtegåelse. Kildene viser at Milorg ved Jens Chr. Hauge først etter «mye tvil» støttet forslaget fra Osvald-gruppen om aksjoner. En Milorg-gruppe skulle samtidig slå til mot arbeidskontoret i Heimdalsgaten. Milorg-karene fikk «kalde føtter og innstilte aksjonen». Dette burde vise Jacobsen hvor omstridt sabotasje var, og om hvem som drev den frem. Det eneste han gjør til et poeng her er at jeg har gjort en feildatering, 11 dager på én av aksjonene.
Det siste forholdet gjelder Jens Chr. Hauge, som i filmen er motstandsleder to år før sin tid. «Skolemesterpedanteri», skriver Jacobsen, som nekter å godta at dette er viktig. For å forstå det må han gå inn i historikerdebatten om når en slik militær motstand faktisk oppsto, og særlig i form av det vi kjenner under betegnelsen Milorg. At Hauge høsten 1940 nektet å melde seg inn i NS, og dermed viste at han ikke var nazist, gjorde ham ikke til motstandsleder.
På disse tre feltene blir publikum feilinformert om sentrale temaer om hvordan den aktive motstanden vokste frem. Er det å bekjempe historieløshet?
Så om filmens «historiske konsulent», Arnfinn Moland. Det må vel være slik at når man engasjerer en historisk konsulent, så er det for å få ting i tråd med kilder og etablert forskning? Hva skulle ellers være vitsen? Så får man lære av det. Kanskje løste filmen Sekondløytnanten disse problemene bedre. Der fikk man ikke behov for bortforklaringer etterpå.
Max Manus har gitt Oslo-gjengen et velfortjent minne. Tross noen feilskjær fortjener filmskaperne takk. Det er bare å gå videre. Vi trenger flere filmer om krigen.