9. april 1940 marsjerer tyske styrker inn i Oslo. Men motstandskampen startet lenge før.
Høsten 1938 reiste Zoja Voskresenskaja Rybkina i hui og hast til Oslo. Med seg hadde hun siffermeldinger og forfalskede identitetspapirer til den tyske kommunisten Ernst Wollweber, mannen som ledet den hemmelige sabotasjeorganisasjonen mot Nazi-Tyskland, som vi i dag kaller «Wollweber-organisasjonen». (1)
Ernst Wollweber bodde i Oslo sammen med sin norske kone Ragnhild Wiik. Herfra ledet han organisasjonens sabotasjegrupper i Nord-Europas havnebyer, og herfra gikk det ut ordrer om å sprenge tyske skip lastet med våpen til Franco, japanske skip som skulle forsyne invasjonstroppene i Shanghai i Kina og italienske skip med ammunisjon til Mussolinis invasjonstropper i Abessinia, dagens Etiopia.
Zoja Voskresenskaja Rybkina (1907–1992) er forfatter av den etterfølgende teksten om «Anton» i Oslo, som handler om hennes møte med Wollweber i Oslo.
Hennes navn er temmelig ukjent i Norge. Men i Russland og andre deler av det tidligere Sovjetunionen var hun en anerkjent og elsket forfatter som skrev mange bøker, da særlig barne- og ungdomsbøker. (2) I sine unge år jobbet hun i barnehjem for foreldreløse barn, og var også aktiv som pioner- og ungdomsleder i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Men det var først som pensjonist at hun begynte å skrive barne- og ungdomsbøker.
Handlingen fra «Anton i Oslo», som slett ikke handler om barn, er fra en tidligere periode av hennes liv, fra tida før hun ble forfatter. Den folkekjære barnebokforfatteren var nemlig en av de mest sentrale kvinnelige lederne i den sovjetiske sikkerhets- og etterretningstjenesten NKVD, i tiden før, under og etter 2. verdenskrig. Som det spilte hun også en viktig rolle i et lite kjent kapittel av skandinavisk motstandshistorie. Historien fortjener oppmerksomhet både som et bidrag til norsk historie og til historien om sovjetisk politikk i forkant av 2. verdenskrig.
Teksten om «Anton» i Oslo er et eget kapittel i Voskresenskajas selvbiografiske bok Først nå kan jeg fortelle sannheten, som hun skrev som gammel dame, og som ble publisert etter hennes død. (3) Hun ga kapittelet tittelen «Stikkord Gullplomber».
Men først noen ord om bakgrunnen for teksten: Grunnen til at Voskresenskaja la ut på reise til Oslo denne høsten var at hun skulle delta i forberedelsene til en vanskelig oppgave. Et team av sabotører skulle sendes fra Oslo inn i selve Tyskland, til Halle. Der var allerede en lokal sabotasjegruppe i gang med å forberede en sabotasjeaksjon av største betydning, nemlig mot Leuna Werke, Hitlers gigantiske kjemiske fabrikker for koksbasert produksjon av bensin, diesel og flydrivstoff. Anlegget ville kunne gjøre Tysklands krigsmakt uavhengig av den dyrebare oljeimporten fra Øst-Europa. Men Gestapo var på sporet, og Wollweber var ettersøkt i hele Skandinavia. To høytstående Gestapo-offiserer hadde vært på besøk hos det nystartede overvåkningspolitiet i Oslo. På deres oppfordring sirkulerte sjefen for den nye etaten, politimester Kristian Welhaven, en etterlysning med fotografi av Wollweber til politikamrene rundt om i landet.
Den nøyaktige datoen for Voskresenskajas reise kjenner vi ikke. Men det var under München-krisen, da verden sto på randen av krig. Storbritannia og Frankrike var i ferd med å presse Tsjekkoslovakia til å godta tysk anneksjon av sine vestlige områder. Hitler og Chamberlain ga hverandre og en panisk verdensopinion æresord om «fred i vår tid». Det var en dramatisk situasjon for henne selv og den organisasjonen hun tilhørte. I deler av hjemlandet var det mobilisering. Sovjetunionen hadde nemlig garantert Tsjekkoslovakias grenser, sammen med Frankrike. I løpet av kort tid kunne krigen komme. Frankrike var i ferd med å bøye av. Sovjet, som ikke var invitert til München, sto isolert. Skulle landet utløse storkrigen ved gjennommarsj av de fiendtlige landene Polen, Romania og Ungarn, for å hjelpe et Tsjekkoslovakia som ikke ba om det?
Det var i denne situasjonen Voskresenskaja kom til Wollweber i Oslo, i forbindelse med en sabotasjeaksjon mot Tysklands industrielle hjerte, en aksjon som var forberedt langt tidligere. Skulle hun stoppe den eller utsette den?
Vi vet ikke. Men vi vet at hun ikke var en tilfeldig valgt kurer. Hun hadde en toppstilling i NKVDs kontor for spesielle operasjoner, en hemmelig organisasjon som siden 1935 hadde arbeidet med sabotasjevirksomhet mot Nazi-Tysklands. (4) For henne var krigen mot Hitler forlengst i gang. Da hun fikk oppdraget med å reise til Oslo, var hun stasjonert ved den sovjetiske legasjonen i Helsingfors sammen med sin mann, Boris Rybkin, som i de samme dagene var engasjert i diskrete forhandlinger med finnene. Forhandlingene dreide seg også om krigsforberedelser mot Tyskland. Sovjet krevde grensejusteringer og demilitarisering av finske områder, som man kunne beskyte Leningrads forsvarsstillinger og bykjerne fra. NKVD hadde mottatt rapporter om at tyske militære instruktører i all hemmelighet allerede befant seg i Finland og arbeidet med å forberede dette.
Vi kjenner de tragiske begivenhetene som fulgte, både i Tsjekkoslovakia og i Finland.
Etter verdenskrigens og vinterkrigens utbrudd ble Voskresenskaja og hennes mann forflyttet til Stockholm, hvor hun ble presseattaché i den sovjetiske legasjonen, og han ble handelsråd og legasjonssekretær. (5) Alexandra Kollontay, ambassadøren, følte seg først tilsidesatt. Hun protesterte til Utenriksdepartementet i Moskva mot utnevnelsen av Voskresenskaja, men måtte avfinne seg med den. Senere ble de to kvinnene nære venninner. Mens Boris Rybkins hemmelige oppgave var å lede sovjetisk etterretningsvirksomhet i Skandinavia, fikk Voskresenskaja i oppdrag å lede og å være bindeledd for Wollwebers sabotasjeorganisasjon i Norge, Danmark, Finland og Sverige. Egentlig eksisterte den da bare i Norge. (6) I de øvrige landene var den revet opp eller sterkt redusert som følge av arrestasjoner.
I Stockholm levde ekteparet Voskresenskaja/Rybkin et dobbeltliv, under navnet «Jartsevs», et navn de også hadde brukt da de var stasjonert i Helsingfors. Sammen med sin verdensvante mann sjarmerte den vakre og belevne Voskresenskaja den svenske sosieteten med ekstravagant selskapsliv og sosiale aktiviteter. Deres store kulturelle kontaktflate og gode språkkunnskaper gjorde at brøt de tilvante forestillingene om hvordan sovjetiske kommunister og diplomater skulle oppføre seg. Men Säkerhetspolisen ble skremt, særlig da de forsto at de også lyktes med å etablere forbindelser inn i de svenske maktkretser. Blant dem var familien Wallenberg, og brødrene Wallenberg kom til å spille en viktig rolle for Sovjetunionen som følge av Voskresenskajas aktiviteter i siste halvdel av krigen. (7)
Det var ikke bare Sveriges hemmelig tjenester som fulgte ekteparet «Jartsev»s virksomhet i Stockholm. Etter okkupasjonene i 1940 ble byen hurtig et samlingssted for utallige hemmelige agenter fra de krigførende og nøytrale statenes etterretningstjenester, som fulgte familien med argusøyne fra pressebenkene. (8) Det var også mye å oppdage. Mens Voskresenskaja om dagen underholdt sine vestlige pressekolleger på luksuriøse Berns, tok hun om natten i mot kurerer fra Norge, utstyrte dem med penger, forsøkte å hjelpe til med ulike problemer og formidlet råd og direktiver fra NKVDs sabotasjeavdeling i Moskva.
Da pensjonisten Voskresenskaja tok opp pennen, var et av hennes store tema nettopp dette dobbeltlivet. I boka Pike på stormfullt hav vender hun tilbake til stockholmstida, sett gjennom øynene til en ung, russisk pike i Stockholm under krigen, med foreldre som gjør noe viktig som hun ikke forstår. (9) Der figurerer sentralt den norske kommunisten, sjømannen og sabotøren «Olaf». I hennes siste bok Nå kan jeg fortelle sannheten figurerer også en norsk motstandsleder, men da i skikkelsen til den unge kvinnen «Alma». (10) De to skikkelsene henter begge karaktertrekk fra Asbjørn Sunde, leder av den norske motstandsgruppa Osvald-gruppa. Voskresenskaja traff ham flere ganger i løpet av krigen under den høyeste diskresjon i Stockholm. (11) Men hun henter også karaktertrekk fra kvinnelige utsendinger fra hans og Ernst Wollwebers sabotasjeorganisasjon, og andre som hun betrodde oppdrag i det okkuperte Norge. (12)
Som den ytterst lojale etterretningsoffiseren hun var, passet hun nøye på hva hun skrev og ikke skrev i Nå kan jeg fortelle sannheten. Det er slett ikke vanlig at etterretningspersonell skriver sannheten i offentlige bøker, verken i Russland eller i noe annet land. Hun var forbeholden i mange detaljer. Dessuten var hun en gammel dame og skrev etter hukommelsen, ikke etter dokumenter hun kunne støtte seg til. Men akkurat i teksten om «Anton» i Oslo er hun temmelig presis, kanskje på grunn av den dramatikken hun selv opplevde i Oslo. «Anton» var dessuten ikke hvem som helst i hennes øyne. Han var en av de ekte, gamle, tyske kommunistene, som Stalin-tidas utrenskninger og omskrivinger ikke kunne rokke ved, akkurat slik hun så på seg selv, sin mann, sin sjef i Moskva og hans stab i avdelingen for spesielle operasjoner. Det er betegnende at det navnet hun valgte på sin unge hovedperson i Pike på stormfullt hav, var «Antosa», en russisk hunkjønnsform for «Anton».
Her følger Zoja Voskresenskajas beretning om sitt møte med «Anton». (13)