Erik Sagflaat oppgir i sin artikkel om «Aldri mer 9. april?» neppe helt oppdaterte opplysninger om tap av menneskeliv under felttoget i 1940. Han oppgir 1.335 norske soldater, 4.400 britiske, 530 franske og polske soldater og rundt 5.000 tyske soldater. Noen hundre til eller fra betyr kanskje ikke så mye. Det verserer ulike tapstall, selvfølgelig.
Men for ordens skyld: Totalt 850 norske militære mistet livet, av disse var 276 besetninger på panserskipene «Eidsvold» og «Norge». Det korrekte antallet norske soldater som døde til lands er altså om lag 580. De offisielle tyske tapene var totalt 5.660. Men av disse gikk 2.375 ned med fartøyer og 289 døde under kampene på Narvik havn. De tyske tapene under kampene til lands har jeg beregnet til 1.028. De totale britiske tapene til lands og til sjøs var om lag 3.500, altså vel 900 lavere enn det Sagflaat oppgir. Om lag 400 britiske soldater ble drept til lands. De polske og franske er veldig usikre, men har vært anslått til ca. 100. Til sammen ble altså i størrelsesorden 2.100 soldater drept under kampene til lands. Det er vel dette tallet som har betydning for å vurdere karakteren av felttoget.
Sagflaat skriver at situasjonen i Europa var blitt «enda mer skremmende» fordi Sovjetunionen «hadde alliert seg med Nazi-Tyskland gjennom Molotov-Ribbentrop-pakten». Det er heller ikke helt korrekt. Det Sovjet hadde inngått med Tyskland var en ikke-angrepsavtale, som i prinsippet svarte til liknende overenskomster som Tyskland for lengst hadde med Storbritannia og Frankrike, ingen «allianse». Både Storbritannia og Frankrike hadde inntil dette et langt nærmere forhold til Tyskland enn Sovjet hadde. At Sovjet «normaliserte» sine statlige forbindelser med Tyskland på linje med andre land var kanskje beklagelig, men knapt uforståelig etter at britene kort tid tidligere hadde avslått å inngå en forpliktende militær allianse med Sovjet nettopp mot Tyskland. Det hører med når vi skal beskrive forløpet til Andre verdenskrig.