Asbjørn Sunde var en av Norges mest markante motstandsledere under 2. verdenskrig.
Sunde, som vokste opp i Kopervik, ledet den kommunistiske Osvald-gruppa. Kommunistenes innsats ble dysset ned under Den kalde krigen. Sunde selv ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Tiden ser nå ut til å lege gamle sår. Nylig ble det tatt et initiativ i Kopervik om å reise et minnesmerke over sabotøren. Da Egil Ulateig i 2010 holdt et foredrag i Kopervik Rotarys lokaler, kom han med flere beskrivelser av Asbjørn Sunde og hans familie som tilhørerne reagerte sterkt på. I går kveld var historiker Lars Borgersrud på plass på 1866 i Kopervik for å gi sin versjon av Sundes historie.
Du har tidligere i Haugesunds Avis karakterisert spiondommen fra 1954 som en farse. Hva legger du i det?_ I min doktoravhandling fra 1995 og i boka Fiendebilde Wollweber viser jeg at overvåkingspolitiet i 1951 hadde fått politiske signaler fra statsminister Gerhardsen om å gjennomføre en spionsak mot kjente kommunister. Sunde sto laglig til for hogg. Han hadde vært under overvåkning helt siden 1948, hadde omgang med russere som jobbet i ambassaden, og var den fødte illegalist fra krigstiden. Politiet forsøkte først å påvise at han var et mellomledd i utsmuglingen av amerikanske atomhemmeligheter til Sovjet. Dette viste seg imidlertid ikke å holde stikk og kunne ikke danne grunnlag for tiltale. Så oppdaget politiet at Sunde var i ferd med å bygge opp en ny sabotasjeorganisasjon, som skulle settes i aktivitet hvis amerikanske styrker landet i Norge under den skjerpede internasjonale situasjonen etter 1948. Han utfoldet stor aktiviteter i denne forbindelse, med kopiering av id-materiale og underlagsdokumenter som politiet ble oppmerksomme på. «Farse» dekker min oppfatning av dommen, for den er formulert slik at retten la til grunn at Sunde hadde overlevert til russerne alle militære opplysninger som han kjente til og hadde skaffet seg gjennom avislesning og kontakter med sine gamle sabotører – som han pleiet omgang med privat. Det fantes ingen beviser. Sunde var jo hele livet opptatt av militære forhold som kommunist og revolusjonær.
Osvald-gruppa har fått minnesmerker ved Østbanebyggingen og Frydenberg skole i Oslo. Nå er noe på gang i Kopervik. Er gruppa i ferd med å få anerkjennelsen den fortjener?– Ettersom Den kalde krigen kommer på avstand blir flere klar over hvor viktig Sunde og hans sabotasjeorganisasjon var for å bane vei for den aktive motstandslinjen som i det siste krigsåret fikk gjennomslag i den brede motstandsbevegelsen. Det var jo det store antall aksjoner de siste månedene av krigen som skapte selvbevisstheten om innsatsen ved kapitulasjonen i 1945. Uten disse sabotørene ville Norge hatt lite å vise til på hjemmebane, unntatt noen enkeltstående aksjoner av Kompani Linge, som var viktige nok.
Er det uproblematisk å opprette et minnesmerke over en mann som faktisk er dømt for spionasje?– Det er lett å forstå at myndighetsorgan kan se det slik. Men vi må ikke glemme at prosessen i 1954 var svært tvilsom både prosessuell – ved at man anvendte rettsreglene som var skapt for landssvikoppgjøret, uten rettslig forundersøkelse og jury – og innholdsmessig, ved at dommen uten noen form for bevis la til grunn at Sunde hadde overlevert militære hemmeligheter til russerne, ganske enkelt fordi han hadde slike kunnskaper. Det var et høyst utradisjonelt resonnement, som vi ellers sjelden ser i norsk rett. Dommen var også politisk bestilt. En slik prosess er utenkelig i dag. Dommen burde vært kjent ugyldig, hvilket den vel trolig også hadde blitt hvis den hadde blitt gjenopptatt. Etter mitt syn bør de som ønsker å hedre minnet etter Sunde gjøre det ut fra egne vurderinger og holdninger, ikke ut fra en tvilsom dom i en «svart» tid. Sunde var utvilsomt Norges fremste sabotasjeleder under 2. verdenskrig og det fortjener han oppmerksomhet for. Selv om han senere hadde kontakt med flere russere var han neppe mer russisk spion enn Gunnar Sønsteby var amerikansk. De var begge flotte motstandsfolk, som etter krigen sympatiserte med hver sin supermakt. Men det er bare den ene vi har statuer av.
Kom Sunde i kontakt med den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD under den spanske borgerkrigen?– Jeg holder det for lite sannsynlig. Det vi vet er at han i en periode under borgerkrigen var tilknyttet en partisanavdeling som drev sabotasje bak Francos linjer. Disse partisanavdelingene ble ledet av sovjetiske offiserer. Senere var han ambulansesjåfør, som også var farlig og vanskelig. Trolig ble han lagt merke til av hans militære sjef eller av NKVD-personell i tilknytning til ledelsen av de internasjonale brigadene. Det ble arrangert sabotasjekurs i regi av brigadene, men vi vet ikke om Sunde deltok. Det er ikke usannsynlig. Og i så fall ville hans innsats og anlegg ha blitt registrert, og melding om det sendt til NKVDs ansvarlige ved hjemreisen fra Spania. Jeg tror at Ernst Wollweber, som ledet sabotasjeorganisasjonen i Vest- og Nord-Europa rettet mot Nazi-Tyskland, fikk en slik beskjed fra NKVDs «Kontor S» etter at Sunde reiste hjem. Deretter fikk Martin Hjelmen, som på det tidspunktet ledet den norske seksjonen av sabotasjeorganisasjonen, beskjed av Wollweber om å spørre Sunde om han ville gå inn i den norske seksjonen. Dette dreide seg altså i første rekke om å drive sabotasje mot skipsfart fra nazi-statene, særlig mot forsyninger til Franco fra Tyskland og Italia. Men det var altså NKVDs sabotasjeavdeling og ikke utenlandsetterretningsavdeling Sunde fikk kontakt med.
Hvordan ble Osvald-gruppa sett på av Hjemmefronten?– Hjemmefronten som organisasjon eksisterte først fra våren 1944. Før det var det ulike grupper som blant annet 2A, «Grimelunds-kretsen», Milorg og NKP. Osvald-organisasjonen samarbeidet med enkelte av disse ved flere anledninger, særlig ved at de ble spurt om å gjennomføre aksjoner som ingen av disse gruppene av var i stand til å utføre på egen hånd. Etter at Osvald-organisasjonen sprengte Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsensgate i Oslo 21. august 1942, begynte personer i Grimelunds-kretsen å angripe dem for uansvarlige aksjoner. Inntil da hadde Sunde samarbeidet godt med nettverket 2A og dets politigruppe. Våren 1943 samarbeidet Milorg i Oslo med Osvald-organisasjonen om sabotasjen av Arbeidstjenesten. Milorg ba også om assistanse for å få likvidert noen angivere i denne perioden. Etter Osvald- gruppas sprengning av et tysk militærtog i Mjøndalen 7. oktober 1943 ga London-regjeringen hard kritikk av sabotasjen i Norge generelt, og Osvald-organisasjonen spesielt. Først høsten 1944 ga regjeringen grønt lys for sabotasje i Norge.
35 av de rundt 200 medlemmene ble drept. Hvorfor hadde Osvald-gruppa så høye tapstall?– Den viktigste årsaken var at Sunde og hans sabotører drev motstand i form av sabotasje, hvilket de var nokså alene om helt fram til sommeren 1944. All form for slik virksomhet eksponerte dem langt mer for Gestapo enn mer usynlig holdningskamp. Sabotasje vil alltid etterlate flere spor, og pådra seg langt større ressurser fra tysk Sipo og norsk Statspoliti.
Sunde var ikke redd for selv å delta i kamp?– Her er det mange myter. Sunde var først og fremst leder og organisator. Han deltok i virkeligheten personlig kun på tre–fire sabotasjeaksjoner og trolig ikke mer enn to–tre likvideringer. Samlet antall aksjoner var cirka 110.
Sommeren 1944 ble Osvald-gruppa oppløst. Hvorfor?– Sovjetunionen undertegnet 16. mai 1944 en avtale med den norske regjering i London, som anerkjente at Norge, med unntak av Øst-Finnmark, skulle være britisk okkupasjonsområde ved en tysk kapitulasjon. Rundt 1. juni 1944 fikk Sunde ordre om å avvikle sin organisasjon. I tillegg hadde London-regjeringen flere ganger bedt den sovjetiske regjering om å avvikle sabotasjevirksomheten i Norge, eller å underlegge den Milorg. Den norske regjering i London visste aldri at Osvald-organisasjonen var underlagt «Kontor S» i NKVD, men de hadde selvfølgelig mistanke om det. De blandet for øvrig også sammen sabotasjeorganisasjonen og Kommunistpartiets aktiviteter.