Til leder av Forsvarsdepartementets historikerprosjekt om dekorasjoner i tilknytning til Andre verdenskrig
Sluttmerknader fra referansegruppen for Forsvarsdepartementets historikerprosjekt, utarbeidet 1. september 2016 av Arvid Petterson, Synne Corell og Lars Borgersrud
I 2009 bestemte Forsvaret seg for å dele ut Krigskorset med sverd på nytt i forbindelse med utenlandsoppdrag. Frigjøringsdagen 8. mai ble omgjort til en årlig seremoniell veterandag for utdelingen. I 2010 ble en tilsvarende beslutning fattet om utdeling av St. Olavsmedaljen og Krigsmedaljen. En følge av disse beslutningene var at det ble reist spørsmål om det var begått urett mot personer og grupper av nordmenn som ikke var blitt dekorert i tilknytning til andre verdenskrig.
Forsvarsdepartementet nedsatte 22. november 2011 et historikerprosjekt som skulle undersøke spørsmålet og komme med forslag, under ledelse av førstelektor Sven-Erik Grieg-Smith. En referansegruppe for prosjektet ble oppnevnt 1. oktober 2012 bestående av statsstipendiat og dr.philos Lars Borgersrud, ph.d. Synne Corell og lektor Arvid Petterson. Selve forskningsutvalget ble i første omgang bemannet av to forskere fra Forsvaret i hel stilling. Senere har flere personer blitt engasjert i perioder. Til sammen har utvalget hatt minst 9 årsverk til disposisjon. Referansegruppen har fått tilgang til to rapporter. Den første ble tilgjengelig i tilknytning til det første møtet som referansegruppen hadde med utvalget, 11. mars 2013, og den andre kort før 1. juni 2016, til det andre og siste møtet med referansegruppen. Utvalgets siste rapport, som ble sendt oss 24. august 2016, framstår som en lettere redigert versjon av rapporten fra juni.
Referansegruppen har sett det som sin oppgave å ivareta vanlig akademisk og vitenskapelig standard for prosjektet, sikre at oppdaterte forskningsresultater kommer til nytte og påse at prosjektet besvarer de spørsmål som er reist i Forsvarsdepartementets mandat for prosjektet. Referansegruppen har vært opptatt av å utnytte de muligheter som ble åpnet ved departementets beslutninger i 2009 og 2010. I tråd med det la vi til grunn at alle muligheter for å gjenopprette mulig urett måtte kartlegges og utnyttes. Ønsket om å dele ut flere krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig er delt av mange. Et slikt ønske bør imøtekommes så langt det er mulig. Det er uheldig om uenigheter om dette skal bidra til splid i årene som kommer, ikke minst av hensyn til oppslutningen om Forsvaret fra en samlet befolkning.
Referansegruppen har ikke blitt gitt anledning til fylle den funksjonen en referansegruppe vanligvis vil ha i akademiske prosjekter. Referansegruppen har kun vært innkalt til to møter i løpet av prosjektets femårige virke. På møtet i juni 2016 fikk vi vite at rapporten vi da var invitert til å diskutere, var blitt oversendt Forsvarsdepartementet løpende i form av delrapporter fra 28. november 2014 til 1. april 2016. På dette møtet framsto utvalget mer opptatt av å tilbakevise våre synspunkter enn å lytte til hva vi hadde å si.
Referansegruppens medlemmer har skrevet inngående notater med kommentarer til de to delrapportene. De synspunktene som er fremmet i disse notatene og på annet vis, er som regel ignorert eller kun tatt inn i rapportene som fotnoter, der de er forsøkt imøtegått av utvalget. Referansegruppens forslag til hvordan man kan gå fram og hvilke grupper som man nokså umiddelbart kunne vurdere til dekorasjoner, er ikke referert i sluttrapporten. Innspill og notater fra referansegruppens medlemmer er ikke referert til, verken i utvalgets innledning om organiseringen av prosjektet eller i litteraturlisten.
Videre har referansegruppen ved flere anledninger gjort utvalget oppmerksom på at det finnes relevant arkivmateriale i flere deponerte personarkiver ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. Det framgår av utvalgets siste rapport at disse arkivene fortsatt ikke er konsultert. Referansegruppen har ikke blitt orientert om materiale som utvalget har sendt til eller mottatt fra andre. Vi fikk ikke kjennskap til at prosjektet planla å gå ut offentlig og etterlyse kandidater til dekorasjoner før vi ved selvsyn så det i avisene, ei heller er vi blitt orientert om forslagene som kom inn, annet enn at det dreier seg om 1200 forslag fra rundt 700 forslagsstillere.
På grunnlag av disse erfaringene, mener vi at utvalget har forholdt seg til referansegruppen på en måte som er lite forenlig med oppnevningsskrivet fra departementet av 1. oktober 2012, hvor referansegruppen ble bedt om «å gi faglige råd og veiledninger», og til mandatet for utvalget, hvor det står at referansegruppen skal «kvalitetssikre produktet og bistå til vidsyn». Dette har dessverre ikke vært mulig, fordi utvalget har avvist våre innspill.
Den sivile historieforskningen har vist at det knapt kan være tvil om at den dekorasjonspraksisen som ble fulgt under og etter krigen etterlot seg urett mot en rekke personer og grupper som ytet stor innsats i motstandskampen mot den nazistiske okkupasjonen og dens medløpere. Også utvalget medgir at dette kan ha vært tilfelle. Selv om det kan herske tvil om hva som kan ha vært den direkte årsaken i hvert enkelt tilfelle, og med vissheten om at det er mange vanskeligheter forbundet med å skape full rettferdighet for alle, kan det etter våre oppfatning ikke være tvil om at det er bedre å forsøke å gjenopprette denne uretten der det er mulig, i stedet for å la seg overmanne av alle vanskelighetene. Vi har i tråd med dette kommet med forslag til hvordan dette kunne startes. Utvalget har imidlertid konkludert med å anbefale «at det ikke tildeles flere krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig nå». Hovedargumentasjonen er, slik vi forstår utvalgets tekst, at det er umulig å gjenopprette all urett en gang for alle, at man ikke kan dekorere noen uten å skape ny urett mot andre, og at man i mange tilfeller ikke kan innfri datidens (altså krigstiden eller etterkrigstidens) strenge dokumentasjonskrav.
«Forsøk på å rette gamle skjevheter i systemet ville med sikkerhet skapt nye skjevheter», skriver utvalget. Referansegruppen mener at anerkjennelse av innsatsen under andre verdenskrig vil være en prosess, i takt med utviklingen av samfunnets syn på krigen og behovet for konsensus om historien og om Forsvarets rolle i samfunnet videre. Slik kunne utvalgets arbeid være starten på en gjenoppretting av uretten. Erkjennelsen av mye urett må ikke bli til hinder for å gjenopprette noe, der vi kan. Om man i en slik prosess skaper ny urett, må man også forsøke å rette opp i den når dette blir forstått.
Argumentet om at man ikke kan tildele flere dekorasjoner fordi Forsvarets krigstidige dokumentasjonskrav ikke lengre kan appliseres, er etter vårt syn lite konstruktivt. Vår tid må forholde seg til den dokumentasjonen som finnes nå. På en rekke områder er den slett ikke så dårlig som utvalget vil ha det til. På noen områder finns det i dag større kunnskaper enn vi har hatt tidligere. Det gjelder for eksempel sabotasjen. Selv om det vil kunne skape vansker å innfri noen av kravene som utvalget bruker som grunnlag for at man ikke skal foreta seg noe, er det viktigere å se på de muligheter som foreligger. Utvalget har snarere brukt argumenter og manglende dokumentasjon på en avvisende og negativ måte, som kan skape grunnlag for å undre seg om utvalget er uenige i sitt mandat. Når utvalget i sine rapporter gang på gang avviser at det har skjedd urett som følge av politiske vurderinger og forhold, kan dette vanskelig forenes med det departementet skriver i sitt mandat til utvalget:
«I den patriotiske minnekulturen er motstandsarbeidet selve kjernen. Det er derfor viktig å kunne dokumentere at historien til samtlige avdelinger og grupper av krigsdeltakere er blitt gjennomgått og dokumentert. Dette gjelder i særlig grad det kommunistiske motstandsarbeidet i Norge og de norske partisanenes virksomhet i Finnmark. Disse gruppenes innsats har i mindre grad fått en plass i den nasjonale patriotiske erindringen på grunn av den kaldkrigsatmosfæren som rådde grunnen.»
Vi kan ikke forstå at Forsvaret er tjent med at denne tilstanden skal fortsette. Det er nå på høy tid å legge konfliktene fra den kalde krigen bak oss.
Det faller utenfor referansegruppens oppgave å foreslå konkrete dekorasjoner. Vi vil imidlertid foreslå noen konstruktive prinsipielle retningslinjer for hvordan dette arbeidet kan komme i gang på kort og noe lengre sikt.
1. Arbeidet med utdeling av Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen og Krigsmedaljen for innsats under andre verdenskrig må komme i gang snarest. Det må skje etter like prinsipper til nordmenn som gjorde tjeneste i allierte militære formasjoner, uansett hvilken alliert stat det dreier seg om. Dette vil omfatte personellet som gjorde tjeneste i Sabotasjeorganisasjonen («Osvald-gruppa»), partisanene i Finnmark og Lars Nordbøs etterretningsorganisasjon, på linje med SOE-personell, SIS-personell, Shetlandsgjengen og noen andre UK-baserte tjenester. Retningslinjene må være en viss forholdsmessighet, når anført at SIS-agentene har fått 13 krigskors, mens partisanene i Finnmark ikke har fått noen, SOE-agentene har fått 55, mens «Osvald-folkene» ikke har fått noen.
2. Tilsvarende for personer og grupper fast eller løselig tilknyttet kommunistpartiets (NKP) virksomhet, som for eksempel Pelle-gruppa. Utvalget hevder at disse kandidatene ikke kan dekoreres fordi det omfattes av et vedtak fra Hjemmestyrkenes Råd i 1946 om at hjemmestyrkene ikke skulle dekoreres. Dette vedtaket omfattet imidlertid ikke NKP, fordi partiet ikke var invitert og ikke til stede på dette møtet. Partiet ble heller ikke orientert om vedtaket, på tross av at deres sabotasjevirksomhet, senest gjennom organisasjonen «Sabotørenes landsforbund» hadde underlagt seg Forsvarets retningslinjer og ledelse fra slutten av 1944.
3. Alle som falt som følge av direkte eller indirekte motstandsinnsats skal dekoreres med Krigsmedaljen post mortem. Dette må inkludere kommunistene og de som ble skutt på Hopseidet 6.–7. mai 1945.
4. Listene over de personene som ble foreslått under innsamlingen av forslag i begynnelsen av 2015 må komme i betraktning. Et hurtigarbeidende utvalg av uavhengige historikere må få i oppdrag å lage en innstilling til Forsvarets dekorasjonsråd.
Oslo og Alta, 1. september 2016
Arvid Petterson
Synne Corell
Lars Borgersrud