Kåre Lunden forsøker i Klassekampen 12. januar å gjendrive det han kaller «revisjonistanes» kritikk av den rådende Skodvin-skolens historiebilde av krigen.
Mer enn det, han gjør seg til talsmann for denne skolen, og gir oss en kortversjon, år for år, av det som skal ha foregått under krigen. Så peker han på at Norge var godt forberedt på krigen gjennom motstrømdragene tilbake til 1814, som han ser fortsette framover til EU-kampen og kampen mot at oljeressursene blir utnytta «einsidig til fordel av ein elite». Skodvin-skolen er kort og godt okkupasjonshistoriens uttrykk for motstrømdraget i norsk historie.
For å ta det siste først. Glemmer Lunden det helt åpenbare, nemlig hvor Skodvin-skolens aktører har stått i de store stridsspørsmåla mellom elite og «motstrøm» under den kalde krigen? Kan det være tvil om deres tilslutning til Arbeiderpartiet-statens USA-tilknytning, Nato-politikk, EU-politikk, Midtøsten? Lunden snur det på hodet for å få terrenget til å stemme med kartet. Det er jo nettopp et kjennetegn ved Skodvin-skolens tre generasjoner av sivile og militære historikere at de – dels som historikere, dels som aktører – stort sett har vært høyt profilerte Arbeiderparti-medlemmer og har støttet denne politikken.
Skodvin-skolen er et Ap-produkt. Om noen historikerskole har gitt sin tilknytning til «eliten» i norsk samfunnsdebatt etter krigen så er det nettopp den. Med stor kraft, flinke og karrierebevisste personer, ved særlig bruk av militære og sivile forskningsinstitusjoner som er skapt for dette formålet, har de pendlet mellom fag og samfunnspolitikk i årtier og dominert vår samtids- og okkupasjonshistorie.
Det underlige er at Lunden ikke forholder seg til dette fenomenet som historiker, slik han trolig ville ha gjort hvis han tok for seg 1300-tallsversjonen av 1100-tallshistorien. Og ville han latt seg lure av hoffets historiesyn? Neppe.
Svaret på kortslutningen ser ut til å ligge i hans lettvinte omgang med begrepet «revisjonist». I den internasjonale historikerdebatten er dette et innarbeidet begrep knyttet til holocaustfornekteren David Irving og hans våpendragere. Lunden bruker begrepet som om det er noe han selv har funnet på. I hans øyne finnes det bare en for-versjon (Skodvin-skolen) og en mot-versjon (revisjonister). I den siste nevner han ikke de som i norsk historikerdebatt er blitt kalt «nyrevisjonister» eller bare «revisjonister» – som for eksempel hans professorkolleger Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen – men historikere som har et helt annet ståsted. I sitt innlegg 16. januar gjentar og understreker Lunden at «alle desse per definisjon er revisjonistar». I hans verden er det bare én versjon som kan revideres, nettopp hans versjon.
Selvfølgelig står det Lunden fritt å innføre nye teoretiske begrep. Det er en naturlig del av en teoretisk fagdebatt. Det kritikkverdige er at han skriver som om den innarbeidede begrepsbruken ikke finnes. Han innfører tilsynelatende en ny definisjon av et innarbeidet historieteoretisk begrep, uten å gjøre rede for dette på en meningsfylt måte. Samtidig må han vite, i det minste som leser av fagblad han selv skriver i, hvordan begrepet er definert og brukt i historikerdebatten. Ved denne teoretiske dobbeltheten oppnår han å insinuere at ikke-skodvinistene i Norge er beslektet med David Irving.
I stedet burde han ha tatt for seg hva den nye forskningen har frambrakt. Det har kommet masse ny forskning som sprenger Skodvin-skolens rammer og tilfører viktig ny kunnskap, ikke minst fra de tre som Lunden angriper. For eksempel Tore Prysers banebrytende påvisning av hvor omfattende den tyske militære innflytelsen var i Norge under okkupasjonen. Den representerer ny viktig kunnskap om okkupasjonsregimet. Eller Harald Berntsens Nygaardsvold-studie, som man ikke kan komme forbi for å forstå maktkampen innad i Arbeiderpartiet og hvordan grunnlaget ble lagt for Ap-staten etter krigen. Eller mine arbeider om hvordan den indre organiseringen av forsvaret før krigen er viktig for å forstå forsvarets agering under felttoget i 1940. Eller om den kommunistiske motstanden – og særlig sabotasjen – som tvang fram den aktive motstanden, som også ble adoptert av Milorg i det siste krigsåret. Det var den som gjorde at Norge etter krigen kunne framstå som en krigsdeltakende nasjon med andre argumenter enn bare handelsflåten. Her kunne vi også nevne arbeidene til mange andre forskere, som Terje Halvorsen, Marianne Nerland Soleim, Ole-Jacob Abraham og Egil Christophersen.
Jeg hadde ventet at en historiker som Lunden ville ønske slik ny kunnskap velkommen, istedenfor teoretiske manøvre for å slå den i hartkorn med David Irvings nyrevisjonisme.
Lundens begrep om sannhet anvendt på okkupasjonstiden koker ned til noe så enkelt som Skodvin-skolens. Det må vel være like lite gjennomtenkt å stå for noe slik nå som – for å vende tilbake til Lundens kompetansefelt – det ville være å hevde at Snorre Sturlasons versjon av vikingtida er «sann».
Det er imidlertid ikke nok for Lunden å gi en teoretisk begrunnelse for at den nye forskningen om krigen er beslektet med Irvings revisjonisme. Han skriver rent ut at jeg og andre okkupasjonshistorikere har en bevisst agenda for «å lære av det norske folket av med å tru at vi er noko», at vi i så fall må uttrykke klart denne «overordna agendaen» og at de av oss som «trur dei står på venstresida politisk, bør passe seg, så dei ikkje vert nyttige idiotar». Nyttige idioter for hvem, Lunden?
Det er overraskende at en skolert historiker på denne måten forlater faget og gir seg den politiske insinuasjonskunsten i vold. Og mens vi andre undrer oss, omtaler Hjemmefrontmuseets Arnfinn Moland hans innspill som «glimrende» i Aftenposten 18. januar.