Jeg takker for invitasjonen til å si noe på denne bokpresentasjonen. Vi er mange som har ventet på denne boka siden utgivelsen av Mellom Moskva og Berlin i 1996, der Terje ga en langt mer nøkternt bilde av NKPs utvikling fram mot aktiv motstand enn det som til da hadde preget krigslitteraturen.
Jeg skal dele denne innledningen i tre. Først litt om Terje som historiker, så litt om Forfulgt, fordømt og fortiet. Til slutt skal jeg si noe om boka Ryghkollen-et øyeblikk av krigen, som jeg kom med høsten 2020 sammen med Ulf Normann Olsen.
Terje er vår viktigste historiker om NKPs krig 1940–45, og han er en av de viktigste fagbevegelseshistorikerne, med store verk om Jern- og Metallarbeiderforbundet, AUF, Sjømannsforbundet og LOs historie. I et festskrift til Terje 70-årsdag i 2010 får han velfortjent ros for innsatsen, vel vitende om at hans store NKP-krigshistorie ennå ikke var skrevet. Terjes bakgrunn har gjort ham unik for denne oppgaven. Han ble vel kjent med krigen gjennom foreldrenes krigshistorie, ikke minst faren Roald Halvorsens, som var tett på NKPs generalsekretær Peder Furubotn i krigsårene og senere nestleder i partiet, og en av de store i fagbevegelsen under den kalde krigen.
Mye av studietida tilbrakte Terje i Øst-Tyskland, der han fikk innføring i den østtyske marxistisk historisk ortodoksi og klassisk historisk metode. Man kunne kanskje ha ventet at Terje med en slik bakgrunn ble en talsmann for ganske så sprikende historieoppfatninger. Men slik gikk det ikke. Tvert i mot, han hadde fått de beste forutsetninger for å forstå de historiske rammene rundt egen dannelseshistorie og dermed distanse fra forskningsobjektene.
Min første kontakt med Terje foregikk i forbindelse med forelesninger på distriktshøgskulen på Lillehammer, der Terje var professor og allerede hadde tatt mål av seg til å skrive den boka vi snakker om i dag. Han hadde skrevet flere notater med tekstutkast, som han beredvillig lot andre få lese, inklusive meg. Et av dem het Partiet og motstandskampen I, som behandler sabotasjehistorien og forholdet til "Osvald"-gruppa. Han har også latt meg og andre få tilgang til en rekke intervjuer har har gjort.
Senere har jeg samarbeidet med Terje i ulike sammenhenger, kanskje mest under forskningsarbeidet med prosjektet Sabotører i vest, der Terje var en viktig støtte som deltaker i prosjektgruppa. Terje har hjulpet mange i deres arbeid. Mange står på skuldrene til Terje, ikke minst undertegnede.
Terje har i mange år lagt vekt på et godt samarbeid med Norges Hjemmefrontmuseum, på tross av at museet ikke tidligere kan sies å ha promotert kritisk forskning om krigen eller framhevet kommunistenes krigsinnsats. Snarere tvert i mot. Da forslagene om å dekorere de kommunistiske krigsdeltakerne som døde i kampen, kom opp i 2017, var museet aktiv i å gå mot å gjenopprette denne åpenbare urettferdigheten. Paradoksalt, fordi det nettopp var Terjes far som i 1948, på Jens Chr. Hauges forespørsel, hadde utarbeidet oversikten over de 219 drepte kommunistene som det i denne sammenhengen dreide seg om. De skulle ha fått Krigsmedaljen post mortem ut fra denne dekorasjonens statutter. Men tross det, har Terje beholdt et godt forhold til museet. Nå skal det i all rettferdighet føyes til, at ting har forandret seg siden da, en forandring som jeg håper fortsetter.
Mitt samarbeid med Terje fortsetter. Han har sagt seg villig til å medvirke i det nye krigsbiografiske prosjektet med å skrive biografier over De kommunistiske og uavhengige krigsdeltakerne 1940–45, som har som mål å framskaffe kildebasert, vitenskapelig kunnskap over det store antallet som deltok i slike grupper, som ikke har fått nevneverdig dekning i media eller i den mer offisielle litteraturen som ikke minst Hjemmefrontmuseet og Forsvaret har bidratt til opp gjennom årene. Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek har tatt på seg ansvaret for å publisere biografiene i Digitalarkivet og på AABs hjemmesider. Her vil Terjes store kunnskaper komme til nytte, slik at media, journalister, historikere og pårørende kan hente pålitelig informasjon om det store antallet krigsdeltakere som ellers vil forbli i anonymitet.
Da Terje lenge før meg begynte sin forskning om krigen, var utgangspunktet det bildet av Sabotasjeorganisasjonen som hadde dannet seg under den kalde krigen. Etter Sundes krigs-selvbiografi Menn i mørket fra 1947 hadde mye skjedd med NKP. Partiet hadde vært gjennom en ødeleggende partisplittelse, som i ettertid viste seg å bli fatal. Den nye sikkerhetspolitikken etter 1949 la forholda til rette for at AP med stor suksess var istand til å renske kommunister ut av tillitsverv i fagbevegelsen, hvilket åpnet for voldsomme angrep på NKPs nøkkelpersoner og deres krigspolitikk. Lengst gikk APs partisekretær Haakon Lie, som i flere bøker framstilte NKP som et rent sovjetagentur. Han satt på arkivmateriale fra partiet, som milorgfolk hadde funnet etter tyskernes store aksjon "Almenrausch" mot NKP i juni 1944, og levert til APs etterretningsorganisasjon "Pressekontoret" i Stockholm.
Under inntrykk av dette voldsomme politiske presset, endret oppfatningen av hva som hadde foregått under krigen i det NKP som "vant" partistridighetene i 1949. Partiet begynte å se sabotasjen som en ren partiaktivitet og "Osvald"-gruppa som en seksjon av partiet, på linje med partiets faglige apparat, dets propaganda- kvinne-, ungdom- og bondeapparater. Sabotasjen ble sett på som nystartet i 1941 og initiert av partiet. Den prestisjen som sabotasjeinnsatsen hadde ført med seg, var partiets fortjeneste. At det hadde eksistert en egen sabotasjeorganisasjon uavhengig av partiet, riktignok i samarbeid 1942–44, ble etter hvert en kunnskap for de få, men ellers visket mer eller mindre ut.
Her må vi med en gang gripe fatt i en detalj som skapte forvirring, nemlig navnet "Osvald"-gruppa. Det var Gestapo som begynte å bruke denne betegnelsen i 1942. Sabotørene selv kalt seg Sabotasjeorganisasjonen, Saborg eller bare Sab. Egentlig var det sovjetiske navnet korrekt oversatt "Organisasjon mot fascisme og til forsvar for Sovjetunionen". Men i NKP-miljøet etter krigen brukte man Sab og Osvald om hverandre på en måte som kunne gi inntrykk av at det ikke var så interessant å se hvor skillet mellom de to hadde gått. Kanskje kan man si det samme om begrepet "den kommunistiske motstanden", som det står på vaskeseddelen til Terjes bok. Nå vet vi at denne delen av motstandsbevegelsen omfattet to sentrale aktører, som tidvis samarbeidet, tidvis ikke, men som hadde helt ulike kommandolinjer.
Taperne av 1949-krisa, Furubotn-kretsen, gikk lenger. De hevdet at partiet hadde slått inn på sabotasjelinja umiddelbart etter at Furubotn hadde overtatt som partileder ved årsskiftet 1941/42, og at framgangen i sabotasjen utelukkende "var et produkt av partiets krigspolitikk" og Furubotn. Før dette tidspunktet var sabotasjeorganisasjonen ubetydelig, mente de. Partiet hadde tålmodig søkt å rettleie Sunde, men Sunde-folkene hadde degenerert til en løselig bande av eventyrere og bankrøvere, som turet, drakk og herjet og bare stelte til problemer for Furubotn og partiledelsen. Bruddet mellom Sunde og Furubotn i 1944 hadde karakter av en ren desertering fra partiet for Sundes vedkommende, slik de så det. Den som har rendyrket denne oppfatningen er historikeren Torgrim Titlestad, i en rekke bøker om Furubotn.
Det er mulig å finne opphavet til Furubotn-kretsens framstilling av dette i materiale som framkom under landssviketterforskningen etter krigen, kanskje særlig i flere lange beretninger som gestapotolken Gertrud Thielicke Karlsen skrev på bestilling fra landets nye overvåkingssjef Asbjørn Bryhn. Karlsen bestyrte Gestapos kommunistarkiv og ga inngående beskrivelser til Bryhn av hva som skulle ha foregått i kommunistmiljøene, inklusive omfattende biografiske oversikter, som gikk rett inn i POTs nye kommunistovervåking fra 1949 av.
Karlsen hadde også skrevet at det hadde blitt brudd mellom Sunde og Furubotn etter spengningen av Statspolitiets hovedkvarter 21. august 1942, fordi partiledelsen hadde forsøkt å få Sunde på rett kjøl. Dette ble også hevdet av Furubotn-kretsen i 1950. Vi kan spørre om det også har funnet vei inn i Terjes bidrag i festskriftet fra 2010. I Forfulgt, fordømt og fortiet finner vi noen vage etterdønninger av denne forestillingen i måten han framstiller høsten 1942 på, da han mener at Sunde nærmest innførte en aksjonstopp. Dette kan i sin sammenheng leses som at Halvorsen mener at det var et trekk fra Sunde rettet mot partiledelsen. Det finnes ingen kilder som gjør sannsynlig at dette var tilfellet, derimot en mengde kilder som forteller at sabotørene høsten og vinteren hadde mer enn nok med å redde seg unna Gestapos søk etter dem på Hardangervidda, ikke minst etter tungtvannsaksjonen på Rjukan, som Gestapo i den første tida etter aksjonen mente "Osvald" sto bak.
I mitt tilsvar til Terjes syn i Festskriftet, i Arbeiderhistorie i 2013, tar jeg også opp den mindre uenigheten om når samarbeidet mellom Saborg og NKP faktisk startet, og den større uenigheten, om Furubotn egentlig hadde samme oppfatning av sabotasjens betydning som Sunde, og at bruddet dem i mellom kanskje skyldtes ulikt syn på sabotasjens betydning. Dette skal jeg la ligge her.
Mens det i notatet Partiet og motstandskampen I og i Festskriftet finnes etterdønninger fra Furubotn-kretsens famøse skandalisering av Sunde og sabotørene, er dette balansert framstilt i Forfulgt, fordømt og fortiet. Ett punkt skal jeg imidlertid si noe om. Det dreier seg om hvorvidt det er korrekt at Furubotn gikk inn for sabotasje umiddelbart etter at han overtok som generalsekretær i NKP ved årsskiftet 1941/42. Her finnes det en kilde som vanskelig kan forbigåes. Det dreide seg om de tyske avhørsreferatene av sabotøren Carl Johan Jacobsen, som tilsto at Sunde kort tid etter årsskiftet hadde fått henstilling fra Furubotn om å innstille sabotasjen, noe Sunde hadde avslått. Etter mitt syn er dette en troverdig kilde om et ellers kildefattig felt, basert på en felles oppfatning av kollegene Reidar Kristoffersen og Alf Kristiansen. Avhørsreferatene ble beslaglagt av sovjeterne i Berlin i 1945 og befinner seg i russiske arkiver. Terje stiller seg tvilende til opplysningene, men har ikke selv orientert seg i disse kildene. Med dette og noen liknende forbehold, vil jeg si at Forfulgt, fordømt og fortiet gir en vel balansert framstilling av forholdet mellom NKP og Sabotasjeorganisasjonen og korrigerer enkelte feil som tidligere har vært gjort også av undertegnede.
Den enkle beskrivelsen av forholdet mellom de to organisasjonene, som det vel nå er enighet om, er at Saborg ble startet i 1936 av de sovjetiske hemmelige tjenestene, som den norske seksjonen av en internasjonal sabotasjeorganisasjon, helt uavhengig av og på siden av NKP. Organisasjonen, ledet av den tyske kommunisten Ernst Wollweber og i Norge av Martin Hjelmen, saboterte 22 skip før utbruddet av verdenskrigen, hvorav ett fra Oslo. Organisasjonen sendte, i motsetning til NKP, tilgjengelige folk ut til å delta i felttoget i 1940. Etter nederlaget i 1940, kom sabotasjen igang igjen etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, på et tidspunkt da NKPs ledelse mente at sabotasje var prematurt. Etter at Sundes folk hadde bistått partiledelsen med utflyttingen fra Oslo i 1942, kom det til organisert samarbeid. Furubotn gjorde Sunde til partisansjef og ga Saborg rett til å rekruttere fra partikaderen, mens Sunde som motytelse stilte et vaktmannskap til rådighet for Furubotn og partiledelsen. I mars 1944 kom det til brudd, fordi Sunde var misfornøyd med partiets prioritering av sabotasjen og fordi han ikke hadde lov til å underlegge seg partiledelsen. Dermed trakk han vaktmannskapet tilbake. I juni 1944 fikk Sunde ordre fra Moskva om å oppløse organisasjonen, etter at sovjetregjeringen 16. mai 1944 hadde kommet til enighet med den norske London-regjeringen og de vestallierte regjeringene om en avtale som regulerte hvordan frigjøringen av Norge skulle foregå. Da var det ikke lengre plass for sabotasje i sør av Saborg, eller av britene i nord.
Som vi ser i Ukraina-krigen, så har alle kriger viktige vendepunkt, der utviklingen tar en ny retning. Finnes det et slikt vendepunkt i vår norske motstandskamp? Dette aspektet kunne kanskje vært nærmere drøftet mer eksplisitt av Terje. Sammen med Ulf Olsen reiser jeg i boka Ryghkollen – et øyeblikk av krigen spørsmål om ikke Saborgs sprengning av det tyske militærtoget ved Ryghkollen i Mjøndalen 7. oktober 1943 innledet et slikt vendepunkt? Mange aspekter ved aksjonen var spektakulære. Det var trolig den mest prikkfrie togsabotasjen under hele krigen, uten store materielle ødeleggelser bortsett fra togsettet. Ingen nordmenn ble drept. Ingen av sabotørene ble tatt. Likevel var det ikke slike forhold som gjorde at den fikk så stor betydning at den påvirket hele motstandskampen.
Det var situasjonen i motstandskampen ellers i landet som skulle gi Rygh-kollen aksjonen så stor gjennomslagskraft. Samarbeidet mellom NKP og Saborg hadde nå vart i over et år. I denne tida hadde partiets agitasjon for aktivisering av motstandskampen pågått uavbrutt og kraftfullt gjennom den illegale pressa, som partiet dominerte. På krigens hovedfront i øst var tyskerne presset over på defensiven etter nederlagene ved Stalingrad og Kursk, den siste bare noen uker tidligere. I Afrika var tyskerne presset tilbake av britene. I Danmark hadde det skjedd et stort omslag. Et Frihetsråd av alle motstandsgrupper var nettopp dannet, med sabotasje som samlet hovedoppgave. Solidaritet med Den røde hær på østfronten og partisanene i de tyskokkuperte områdene var et gjennomgangstema i de illegale avisene. At Norge var i krig med Tyskland ble gjentatt og gjentatt. De sabotasjeaksjonene som Saborg sto bak, som hadde kommet på løpende bånd i to år, ble framhevet som eksempler til etterfølgelse.
Men da Wehrmacht-toget kjørte ut i Drammenselva ved Mjøndalen denne natta 7. oktober 1943 var den borgerlige motstandsbevegelsens militære og sivile deler fortsatt famlende og nølende. Fortsatt var Milorgs ledelse først og fremst opptatt av ro og orden og å unngå ødeleggelser av eiendom og næringsliv og represalier. Fortsatt var de mot sabotasje som kampmiddel. Fortsatt gjaldt deres forbud mot å skyte på tyskerne, til og med i selvforsvar. Okkupasjonsregimet var godt orientert om denne uenigheten innad i motstandsbevegelsen. Da sabotasjen inntraff ved Ryghkollen, åpnet det seg en unik mulighet for dem til å slå en dyp kile inn i motstandsbevegelsen ved å skandalisere nøkkelborgere i distriktet og isolere kommunistene.
Det første Reichskommissar gjorde var å gjennomføre en rassia i Mjøndalen den påfølgende morgen, uten videre resultat. Deretter tok de 63 gisler. Så ble ordføreren i Drammen forelagt et tysk opprop mot sabotasje som tyskerne ville at han og andre sentrale borgere skulle undertegne. Men det ville de ikke. Samtidig ble det arrangert en underskriftskampanje mot sabotasje på gatene i Drammen, som noen av aktørene hevdet at flere enn 1000 undertegnet. Under dette påtrykket, signerte 11 viktige personer, av disse flere forretningsmenn, en overlege, byens prest og skolekjøkkenlærerinne med AP-ordføreren i spissen et nytt og "norsk" opprop, som sto på trykk i Drammen Tidende 9. oktober og ble sterkt støttet på lederplass i avisa. Det tok sterkt avstand fra all sabotasje og oppfordret til ro, orden og sindig opptreden. Håpet var at oppropet skulle føre til at tyskerne ikke skulle skyte gislene.
Men det gjorde de likevel. 14. oktober rykket Reichskommissar inn en kunngjøring om at 5 gisler var skutt. De velmenende undertegnerne av oppropet i Drammen, som ingen kunne mistenke var nazister, var altså blitt lurt. Flere borgerlige illegale aviser støttet likevel oppropet. Så skjedde noe overraskende. En av disse avisene brøt ut. Det var buskerudutgaven av London-Nytt, under redaktøren Joffen Knutzen. I samme dags utgave som kunngjøringen, skrev han at hvis tyskerne ønsket å terrorisere befolkningen, så ville de gjøre det om selv hele Drammen lå på kne og tryglet om nåde. Norge var i krig, minnet han om; det ville ta flere tiår å vinne krigen bare med åndelige verdier. Et underkuet folk hadde bare ett middel tilbake, nemlig sabotasje, pekte han på.
Artikkelen førte til at Milorgs leder Jens Christian Hauge sendte et skarpt pålegg til Drammens milorgsjef om å sørge for at Knutzen tok inn et dementi som tok avstand fra sabotasjeaksjonen. Det gjorde Knutzen ikke. Tvert i mot. Han sendte artikkelen til sin bror, som var en av lederne av kirkefronten, en kjent idrettsmann innen bandy og fotball og hadde vært president i Fotballforbundet. Broren sendte artikkelen til kongen og statsministeren i London og til britisk UD. Hans innspill utløste varsellamper i det innflytelsesrike sivile motstandsorganet "Kretsen". I en fart sørget de for motargumenter til London, hvor de feiet det skandaløse oppropet under teppet. De sendte med egne retningslinjer om at sabotasje ikke måtte omtales i den illegale pressa og anbefalte at London-sendingene ikke måtte omtale sabotasje.
Slik ble Ryghkollen-aksjonen en brennhet sak i regjeringskonferanse 9. november. På tross av at etterretninger viste at stemningen i Drammen hadde snudd allerede i slutten av oktober, kom det i midten av november nok et innspill til London fra representanter for "det militære råd, politiledelsen og den sivile ledelse", med argumenter for en sterkere kamp mot "ekstremister" i motststandsbevegelsen som arbeider for "attentatlinjen" etter "kontinentalt mønster". Alt tyder på at innspillet vakte gjenklang i regjeringen.
Men det gjorde det ikke hos britene. I Stockholm ble kontroversen fanget opp av de stedlige representantene for den britiske sabotasjeorganisasjonen SOE og kommentert i desember og januar 1944. SOE hadde lenge ønsket sterkere motstandsinnsats i Norge og var nærmest oppgitt over de norske holdningene, som de mente var "et stort hinder for SOEs aktiviteter i Norge". SOE hadde ingen problemer med sabotasjen i Norge, selv slike som Ryghkollen, skrev de. SOE var sterkt i tvil om hjemmefrontens autoritet, innflytelse og omfang. I videre korrespondanse presset SOE i Stockholm på London for aktivisering av motstanden. 2. februar 1944 skrev de at de var svært usikre på hva denne "hjemmefronten" egentlig var. Milorg var uten verdi, skrev de. SOE hadde gitt opp å forstå hva de egentlig drev med. Den norske regjerings BBC-sendinger "svekker hjemmefrontens moral og undergraver britisk politikk og skaper inntrykk av at "bløtaktig passivitet" er kjennetegnet på "en god jøssing". Rapporter fra Norge tydet på at Milorg var overorganisert og ineffektiv. Utviklingen var kommet til en skillevei, skrev de; enten fikk man trekke seg ut av Norge eller så måtte hjemmefronten anlegge en mer "framskutt rolle."
10. mars rapporterte Stockholmskontoret at amerikanerne også var kommet på banen og at de var minst like kritisk til situasjonen i Norge som britene. 29. mars skrev SOE at de ikke kunne forstå hvorfor Norge skulle skjermes mot sabotasje, mens den var ønsket i Frankrike, Holland, Belgia og Danmark. Norge drev utstrakt eksport til Tyskland. Milorg hadde ekstremt tvilsom verdi som kampstyrke. Det var ingen fornuftig grunn til å skjerme organisasjonen eller å frykte at den skulle bli avslørt gjennom sabotasje. Aktivitet er nødvendig for å bringe organisasjonen ut av den nåværende apatien. Derfor ønsket Stockholmskontoret en felles hjemmefrontsledelse i Norge som i Danmark. Slik hadde sabotasjen ved Ryghkollen satt den aktive motstandskampen på dagsorden i storpolitikken. I mellomtida ulmet det sterkt innad i Milorg. Mannskapene ønsket mer enn trening og atter trening. Det var en reell fare for at mange ville gå over til den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen.
Slik var situasjonen da en ny formidabel utfordring kom for motstandsbevegelsen våren 1944; okkupasjonsregimets storstilte planer om arbeidsmobilisering, som man hadde grunn til å tro var et forsøk på å forberede befolkningen på en krigsmobilisering av alle unge menn. Nå ble det klart for alle at den eneste løsningen var sabotasje. Og, for å gjøre en lang historie kort, utviklingen videre i 1944 og i 1945 kom til å vise at aktivering var den eneste muligheten for å bevare Milorg under kontroll. Og tilsvarende dempe den voksende uroen i flyktningmiljøet i Sverige. Kampen mot AT i 1944, som i stor utstrekning ble gjennomført med å ødelegge arbeidskontor og registre, ble en stor suksess, ja utvilsomt motstandsbevegelsens største seier under hele krigen.
Ved kapitulasjonen i 1945 var det et helt annet Milorg som tok hovedrollen, da under navnet Hjemmestyrkene. Da var "alle" blitt tilhengere av sabotasje og aktiv motstand. Aldri hadde det skjedd så mange motstandsaktiviteter, inklusive sabotasje og likvidasjoner, enn i de korte vinterukene fram mot kapitulasjonen 8. mai 1945. Men da var allerede Berlin under beleiring av Den røde hær.
Det var utvilsomt en av krigens store paradokser at mens den aktive motstandspolitikken vant fram og ble til begrepet om "det kjempende Norge", så sto de to organisasjonene som hadde arbeidet og blitt angrepet for denne politikken, partiet NKP og Saborg, på en måte som tapere overfor den borgerlige motstandsbevegelsen. Med noen få unntak var Saborg oppløst i lojalitet til sovjetisk politikk. Gestapo hadde hatt stor suksess med å knuse NKPs militære grupper og den siste resten av dem var stilt under Hjemmestyrkenes kommando, der partiet ikke fikk lov til å være med.
Forholdet mellom folkene fra Saborg og partiet var neppe heller blitt bedre. Det ble liggende og ulme i mange år, slik det kom til syne under partikrisa i 1949. Kanskje hadde det dårlige forholdet startet da Sunde ikke ville varsle partiet før Ryghkollen-aksjonen? Det ble ikke bedre da partiet krevde penger og våpen etter at de fikk vite om oppløsningen av Saborg. På tross av at partiledelsen, ikke minst Terjes pappa, etter Ryghkollen hadde forsvart Saborg overfor Milorg-ledelsen, som krevde slutt på sabotasje. Enklere ble det ikke da Sunde etter intens overvåking ble arrestert og dømt til 8 års fengsel i en sterkt politisert rettsak for spionasje i 1954.
I vår lille bok argumenterer vi for at det store omsvinget i motstandskampen startet denne oktobernatta 1943 ved Mjøndalen. Vi håper at boka med sitt dypdykk i aksjonen kan gi mer kunnskap for å forstå forholdet mellom kommunistpartiet og Sabotasjeorganisasjonen og gjennom det gi et supplement til Terjes bok.