Jon Rognlien skriver i Klassekampen 1. oktober at han er uforstående til kritikk når han i sin «lille petit-artikkel» «assosierer» over tidligere AKP-formann Pål Steigans interesse for Italia, hans språkkunnskaper, hans kone, hans ungdom med mer.
«Assosiasjonene» var motivert av at den «gåtefulle» Steigan samtidig kunne opptre «sprudlende sjarmerende», skriver han. Jeg forstår ikke at en observasjon av at Steigan kan smile gir ham rett til å skrive slik. Dessuten var det bare språklig motivert, leser vi.
Kan vi ta det på alvor? Er det Steigans språk han er opptatt av, eller er det å dele ut karakteristikker av mannen? En annen ting er om det er etisk legitimt for historieforskeren Rognlien å gjøre Steigan til objekt for språkinteresse i en tilfeldig petitartikkel? Jeg trodde Rognliens interesse for Steigan var legitimert i akademisk forskning om dennes rolle som historisk forskingsobjekt i ml-rørslas historie?
Rognliens måte å sortere disse kortene på, reiser noen spørsmål om hvordan en forsker bør forholde seg til et forskingsobjekt.
Har ikke Steigan krav på å bli møtt med saklighet og vitenskapelighet, på linje med hvem som helst som blir gjenstand for forsking? Gjelder det ikke for ham noe skille mellom den offentlige ml-lederen og privatlivet? Har ikke han og hans familie rett til personvern? Eller må han finne seg i å bli gjort til fritt vilt, fordi han representerte en politisk bevegelse forskeren ikke liker?
Er det noe spesielt ved Steigan og ml-bevegelsens historie som gjør at det ikke er nødvendig å bruke samme vitenskapelige metoder som man bruker på andre forskingsemner? Det er underlig at Rognlien i denne sammenhengen ikke gjør seg noen etiske refleksjoner om forholdet mellom forsker og forskingsobjekt. Det er ellers ikke ofte man er vitne til at en forsker på den ene siden tar seg retten til å harselere over et av sine forskingsobjekter, samtidig som han på den andre siden klager over objektets manglende begeistring for forskeren og hans prosjekt.
Det er snodig at Rognlien ikke oppfatter dette som et problem. En forsker er som kjent avhengig av å etablere et visst tillitsforhold. Forstår han ikke at den eneste som taper på det, er hans egen forskning?
Istedenfor å gjøre dette til gjenstand for selvrefleksjon, utfordrer Rognlien meg til å fortelle om hvordan en «maoistisk analyse» av «borgerskapets svik etter 9. april» (i «Oktober forlags store historikerprosjekt»), hadde betydning for AKPs syn på «den forestående sovjetiske okkupasjonen».
I dette «eneste originale bidraget til maoistisk analyse som ble produsert her i landet» tildeler han meg en «sentral rolle». Dette var «begrunnelsen for registrering av NKP-ere» av «AKPs etterretning», skriver han videre.
Det er en merkelig logikk Rognlien begår i denne slutningsrekka. Han kopler sammen noe som er godt kjent for alle, nemlig at AKP var opptatt av erfaringene fra andre verdenskrigs motstandskamp i forhold til militære trusler mot Norge under den kalde krigen, med noe som han må vite er omstritt, nemlig «registrering av NKP-ere» av «AKPs etterretning».
Man kan undre seg over hvorfor han formulerer seg slik. Hvordan slags svar er det han ber om? Når en forsker søker ny kunnskap, er det vanlige å reise hypoteser med presise spørsmål, som verifiseres eller falsifiseres, mens han synliggjør hvilke kilder han bygger på eller forkaster.
Poenget med en slik systematikk er å unngå retoriske fallgruver og å gi rimelige garantier for etterprøvbarhet, nettopp for å unngå uklarheter. Er det mulig at en språkforsker ikke forstår dette? Til realiteten kan jeg bare svare at jeg i min tid som medlem av AKP fram til 1997 aldri hørte om en slik registrering, eller at AKP har hatt noen «etterretning» i det hele tatt.
Det nærmeste en slik virksomhet jeg kan tenke meg, må i så tilfelle være det som Per Bangsund har beskrevet i Arvtakerne (1984), om hvordan man forsøkte å beskytte seg mot nynazistenes angrep på 1970-tallet.
Når det gjelder AKPs syn på betydningen av erfaringene fra andre verdenskrigs motstandskamp i forhold til en mulig framtidig okkupasjon, så ble det drøftet av Per Gunnar Gabrielsen i Geriljakrigføring i Norge og Et sterkt uavhengig forsvar. Begge bøker kom for 25 år siden. Emnet ble dekket utførlig av Klassekampen og i AKPs offentlige partidokumenter i hele den aktuelle perioden, og bør neppe være noe vanskelig å sette seg inn i.
Min egen forsking om andre verdenskrig er uten interesse i et slikt lys.
En forsker som blir møtt med en viss skepsis, bør stille seg spørsmål om det kan ha noe med hans egen framgangsmåte og innstilling å gjøre. Et godt råd til Rognlien er å huske på at hans forskingsobjekter kanskje ikke er helt fremmed med demonisering på forhånd. Da bør han lytte istedenfor å avvise konstruktive synspunkter med «mistenkeliggjøring».