Historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen viser i Aftenposten 29. desember at de ikke forstår hvorfor deres angrep på Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er blitt møtt med undring. Undringen skyldes ikke mulige feil, for det er vanskelig å vurdere uten spesialkunnskap. Den skyldes at de beskylder Michelet for å være «uredelig», for med hensikt å sette frem påstander som hun vet er uriktige, altså svindel.
Det er riktig å påpeke feil i historiske fremstillinger som er gjort med hensikt. For å ta et eksempel: I åpningsscenene til filmen om Max Manus blir Manus fremstilt i nærkamp med russiske soldater under vinterkrigen. Dette er scener som kommer i flashback i resten av filmen for å forklare Manus' krigstraumer. Men filmskaperne visste at det var usant. De hadde nemlig selv konstruert denne åpningen for å piffe opp dramatikken, fordi de var misfornøyd med de opprinnelige åpningsscenene. Men de visste at Manus i sin bok om dette skriver at han ikke var i kamp i Finland. Filmens konsulenter fra Hjemmefrontmuseet har boken i sin bokhylle.
Et annet eksempel i samme film var da filmskaperne fremstilte senere Milorg-leder Jens Christian Hauge som motstandsleder høsten 1940. Konsulentene visste at det ikke var sant, for de hadde rapportene fra Hauge i sine arkivbokser.
Har Michelet fremstilt usanne opplysninger med hensikt? De tre historikerne viser ikke det i sine innlegg. Dessverre faller de med det inn i en tradisjon som har vært typisk for den norske krigsdebatten. Nye opplysninger og analyser er ofte blitt møtt med bitre anklager om svindel og uredelighet fra miljøer som mener de forvalter sannheten. Med trusler om rettslige tiltak, utestenging og inndragning, som nå med Michelets bok. Det ødelegger all historisk debatt.