I Klassekampen 2. juli fortsetter Terje Halvorsen debatten om sabotasjen under Andre verdenskrig. For at uenigheten ikke skal bli uforståelig for leserne, skal jeg oppsummere hva den handler om. 5. mai viste NRK programmet «Rød og illegal» som tok for seg Kommunistpartiets motstand. Programmet omtalte ikke Osvaldgruppa i det hele tatt, men brukte en av sabotørene derfra og aksjoner fra gruppa som eksempler på NKPs sabotasjevirksomhet, også fra tiden før det var samarbeid mellom organisasjonene og fra tiden etter at det var blitt brudd. Jeg kom derfor med «tilleggsopplysninger» i Aftenposten 16. mai, hvor jeg pekte på at NKP var skeptisk til sabotasje som kampmiddel i begynnelsen av krigen og at det i 1944 kom til et brudd. I et senere innlegg i Aftenposten 5. juni utdypet jeg dette slik: «NKPs partiledelse under Furubotn var motstander av Osvaldgruppas sabotasje inntil oktober 1942 og i tiden etter mars 1944. Med unntak av perioden mellom disse datoene, på halvannet av krigens fem år, var Furubotns partiledelse i mot eller skeptisk til sabotasjen. Hvordan kan da tv-programmet bruke sabotasjen i denne størstedelen av krigen som et eksempel på Kommunistpartiets motstandsinnsats?»
Når jeg her brukte ordet «mot» så refererte det til perioden fram til oktober 1942 da NKP forsøkte seg med å bygge opp et slags kommunistisk milorg under betegnelsen «Nasjonalgarden». Når jeg brukte «skeptisk» så refererte det til perioden etter bruddet i 1944.
Jeg har i ulike sammenhenger forsøkt å vise hvordan det politiske innholdet i «Nasjonalgarde-linja» var noe helt annet enn «sabotasje-linja» til Osvaldgruppa, med en rekke eksempler. Etter at Peder Furubotn hadde tatt over som partileder, henvendte for eksempel Asbjørn Sunde seg til ham for å få støtte til Osvaldgruppas pågående sabotasjekrig. I et møte mellom de to i februar 1942 ba Furubotn Sunde om å innstille sabotasjeaksjonene.
Derfor henvendte Sunde seg til den illegale politigruppa og innledet samarbeide med dem i stedet. Så langt jeg har forstått, var tankegangen bak Nasjonalgarden, ei linje for å vente å se når det gjaldt sabotasje, en slags beredskapslinje. Først skulle man bygge opp, senere skulle man slå til. På kort sikt kunne sabotasjeaksjoner forstyrre oppbyggingsfasen. Tankegangen var ikke helt ulik den Milorg senere brukte. I og for seg var Milorg ikke mot sabotasje, men først i forbindelse med en vestalliert invasjon i Norge. Sunde var uenig i en slik beredskapsstrategi, men drev likevel instruksjon innad i Nasjonalgarden. Og etter sommeren 1942
måtte partiledelsen se i øynene at denne «beredskapslinja» var mislykket. Organisasjonen ble revet opp av tyskerne ennå mens den var under oppbygging, før det kunne komme til aksjoner.
Jeg skrev at det var «skepsis» til Osvaldgruppas sabotasje som lå til grunn for bruddet i 1944. Halvorsen mener med to eksempler at NKP aktiviserte sabotasjen etter bruddet med Osvaldgruppa. Det første han nevner er om Osvaldgruppas undergruppe i Bergen, hvor NKP skulle ha iverksatt et «personbytte» for å aktivisere motstanden etter bruddet. Nå vet Halvorsen at jeg i min doktoravhandling (s. 494) har omtalt et møte mellom blant andre Furubotn og Sunde hvor denne aktiviseringen ble bestemt. Derfor sendte Sunde først den gamle lederen av gruppa fra 1938 tilbake dit (Norman Iversen), senere sendte han ytterligere tre instruktører (Gunnar Arnfeldt Knudsen, Erling Pedersen og Rolf Andersen). Men som jeg skrev i Klassekampen i mitt forrige innlegg, kom bruddet til Bergen først et halvt år etter at det hadde skjedd sentralt og i disse månedene pågikk instruksjonen for å få i gang aktiviteten der. Først da bruddet kom i Bergen, trolig i midten av oktober 1944, valgte Iversen side i konflikten og informerte de tre instruktørene om det. De forlot så byen. Da sto Bergen-sab midt oppe i sin aksjonsfase som var et resultat av blant annet instruktørenes innsats. Kort tid etter ble gruppa revet opp. Eksempelet viser altså bare at Bergen-sab var inne i en aktiv aksjonsfase da bruddet kom, mens Sundes instruktører var der for å lede denne aktiviseringen.
Halvorsens andre eksempel er at Furubotn sa ja til Pelles store havneaksjonen 23. november 1944. Det er et spørsmål om han overdriver hva dette kan ha betydd. Det ser ikke ut til at Pelle (Ragnar Sollie) betraktet sin gruppe som del av NKP, men som et samarbeid. Historikeren til Pellegruppa, Tor Arne Barstad, skriver at det kom til brudd i forbindelsen med partiledelsen. På tross av det ga Sollie meldinger til partiledelsen om aksjoner. Da partiledelsen i Oslo satte seg mot Nylandsaksjonen, appellerte han til Furubotn som ga ham grønt lys. Men partiledelsen var misfornøyd med Sollie, fordi han som Sunde før ham ville at partiet måtte gjøre sabotasje til hovedoppgaven. De krevde forgjeves at han skulle underlegge seg, hevdet at han satte «grå hår i hode på folkene» og beskrev han som «egenrådig anarkist»
Partiledelsen satte i gang prosjektet «Sabotørenes landsforbund».
Hva et slikt «landsforbund» skulle være er fortsatt uklart. Sollie beskrev den som en organisasjon uten innhold og mening.
Halvorsen kan ha rett i at det å bryte med Osvald ikke var ensbetydende med å være mot sabotasje. Men han må også være enig i at det å være for sabotasje i prisnippet, ikke betydde at man i praksis var det. Når det gjelder tolkingen av forholdet mellom Furubotns proklamasjoner og annen aktivitet er det viktig å ta hele bildet med i betraktningen, ikke minst å holde teori og praksis fra hverandre. Når Furubotn forlangte å overta ledelsen av Osvaldgruppa så hadde det en grunn, rimeligvis i misnøye med måten Osvalds sabotasje ble drevet på. Halvorsen siterer Sunde om at det ikke var «fundamental uenighet» om sabotasjen. Men han kunne like gjerne sitert Sundes samtidige utsagn om at bruddet kom fordi Furubotn motarbeidet sabotasjen. Andre hendelser som Sunde var opptatt av, blant annet motstand i partiledelsen i Vestfold mot sprengning av oljeanlegget på Vallø, nedprioritering av kaderdisposisjoner til sabotasjen i Oslo og andre steder, gjør det rimelig å bruke ordet «skepsis». Trolig var det også uenigheter når det gjaldt planene videre. Sunde ønsket å utvikle sabotasjen til partisanstrid, og gjøre forberedelser til å skape regulære militære avdelinger. Det ble stoppet av hans ledelse i NKVD som også beordret hans organisasjon nedlagt, en ordre han iverksatte i siste halvdel av 1944, uten Furubotns kjennskap.
Avslutningsvis kan vi vende tilbake til utgangspunktet, TV-programmet 5. mai, som overhodet ikke nevnte Osvaldgruppa i det hele tatt, på tross av det brukte organisasjonens aksjoner som partiets egne. Det skjer på bakgrunn av en historietradisjon som har gått langt i å usynliggjøre og til og med å mistenkeliggjøre organisasjonen og dens sabotører, også innad i NKP og særlig fra kretsen rundt Furubotn. Betydningen av å korrigere dette vil jeg fastholde, selv om jeg ikke ser bort fra at noen formuleringer kan tolkes annerledes enn intensjonen har vært. I såfall vil jeg beklage det, i respekt for aktørene på begge sider i konflikten.