Førsteamanuensis i sosialfag ved Universitetet i Stavanger Torgeir M. Hillestad har i til sammen fem innlegg i Klassekampen og Dag og Tid denne våren tatt til orde for en nyvurdering av det som foregikk på østfronten og ellers i andre verdenskrig, i en polemikk mot Hans Ebbing i Klassekampen 4. februar i anledning 70-årsjubileet for slaget ved Stalingrad, og mot undertegnede. Hillestad henviser stadig til «ny forskning». Spørsmål om hva denne «nye» forskningen består av, avviser han som en form for retorisk «taktikk» for å «bagatellisere» og unngå debatt (Dag og Tid 12. april).
Hillestads ambisjoner med innleggene er tilsynelatende store: Han vil tilbakevise «mer tradisjonelle og eldre oppfatninger om at det var Sovjets egen krigsinnsats som var avgjørende for utfallet av andre verdenskrig», og det dreier seg tydeligvis om alt fra Lend/Lease (den allierte våpenhjelpen til Sovjet) til stillehavskrigen.
Her må vi lure på hvilke historietradisjoner han bekjemper? Er dette spesielt «nytt»? Det er jo hans oppfatning som er nedtegnet i skolebøkene. Historieskrivingen i den vestlige verden har helt siden 1950-årene vært preget av nettopp hans «nye» vurderinger. Den generelle krigslitteraturen har vært dominert av amerikanske og britiske verk om at det var den vestallierte krigsinnsatsen, stillehavskrigen, invasjonen i Normandie, det amerikanske produksjonsapparatet m.m. som avgjorde krigen. Et kort blikk inn i en bokhandel viser at denne tradisjonen med få unntak er sprell levende. Praktisk talt all litteratur om storkrigen som promoteres av forlagene til høye opplagstall, er oversatt og hører til denne tradisjonen. Forskningsbasert litteratur i vest om østfronten er dessuten nesten uten unntak basert på studier i vestlige arkiv, særlig Militärarchiv i Freiburg. Det er nærliggende og praktisk for forskerne, men ikke desto mindre et tankekors. Et talende eksempel på dette er nettopp det verket som Hillestad nevner i sitt innlegg 12. april, Anders Frankson og Niklas Zetterlings bok Slaget om Kursk fra 2002. Det framstår først og fremst som en bok om tyskernes innsats ved Kursk. Det er en ytterst tradisjonell krigsbok, og forfatternes vurderinger står trygt plantet i den vest-allierte tradisjonen.
Hillestad skal ha ros for at hans innlegg minner oss om at den vestlige kald-krigstradisjonen aldri har vært i stand til å forklare hvordan det kunne ha seg at sovjetsamfunnet og dets stat klarte å hamle opp med Nazi-Tyskland. Det er et paradoks, for denne tradisjonen har alltid følt seg mer fortrolig med tysk militærtradisjon enn med «vår evige fiendes». Derfor er Heinz Guderians bøker mer begripelige for dem enn Sjukovs. Derfor er også deres stadige søken etter ytre forklaringer på Den røde hærs kampevne mye sterkere enn evnen til å forstå dens indre styrke.
Det er nok et paradoks her. For krigshistorikerne har for lengst sluttet å analysere tidligere kriger så overflatisk. Trolig er forklaringen at de politiske spøkelsene fortsatt puster atskillig mer friskt i nakken når det gjelder Stalingrad og østfronten enn når det gjelder kriger på mer betryggende politisk, geografisk og kronologisk avstand.