Kronprinsesse Märthas rolle som en slags pådriver for krigen mot den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945 er dratt langt utenfor virkelighetens rammer i serien Atlantic Crossing, som går på TV for tida. Det er nærmere virkeligheten at hun, i likhet med sin mann, ønsket å reise tilbake til det okkuperte Oslo etter avslutningen av felttoget i 1940. Det ble hun naturlig nok nektet, liksom det ble nektet hennes mann. Det var da og seinere ikke aktuelt fra britisk side å tillate at den kongelige familien kunne komme under tysk kontroll. I stedet ble det arrangert for at hun og hennes barn skulle reise til USA. Hun ønsket heller ikke dette. Og, etter at hun var vel etablert i USA, ser det altså ut til at hun ønsket å reise hjem til det okkuperte Norge.
Om dette finnes en innberetning fra den tyske charge d’affaires i Washington i mai 1941 til det tyske utenriksdepartementet i Berlin. Dokumentet ble funnet av de allierte okkupasjonsmyndighetene i 1945 i Marburg. Det ble referert i sammendrag og brakt til Norge i juni 1945 av norske arkivgranskere i forbindelse med forræderisaken mot Quisling. Siden ble det liggende blant Jens Chr. Hauges private papirer. Hauge kommenterte det aldri. Sammendraget var utført av arkivmedarbeider i britisk UD, løytnant J.A. Forward, og sendt til arkivleder i UD, oberstløytnant R.G. Thomson, med tittelen «Summary. Norway political correspondance May 10 1939 – Aug 9 1943». Dokumentet lyder: «May 1941. A request from Crown Princess Maertha forwarded by German Charge d’affaires in Washington that she should be allowed to return to Norway with her three children. Her wish apparently was to return as a private citizen though she hoped her son would be able to ascend the throne in due course.»
Det er ingen grunn til å anta at dette dokumentet, som i dag hører hjemme i Jens Chr. Hauges arkiv i Riksarkivet, er funnet på av den tyske utenrikstjenesten eller av britiske arkivmedarbeidere. Begrepet «request» røper ikke om det forelå en faktisk søknad fra kronprinsessen, om det bare var basert på en uformell utesking av muligheten for å reise hjem, eller hvor langt hun var villig til å gå. Men uansett hvordan det har seg med dette, så ble det med dokumentet brakt hjem til Norge i 1945 en opplysning om Märtha som britene gikk god for. Vi må derfor anta at det uttrykte et reelt saksinnhold. Det kaster et litt annet lys over kronprinsessens holdning.