Roar Stub Andersen døde 30. april, 87 år gammel.
Han var en av veteranene i norsk motstandsbevegelse. Roar vokste opp på Stabæk. Sommeren 1943 gikk han inn i Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon Osvald. Der traff han også Gerd, som ble hans livsledsager. I Osvaldorganisasjonen ble Roar en dyktig instruktør og sabotør med spesielt ansvar for Drammen- og Mjøndalen-området. Sprengningen av AS Per Kure i Oslo, av Rørosbanen ved Stai og av tysk troppetog ved Mjøndalen 7. oktober 1943, er noen av aksjonene han deltok i.
I likhet med mange i Osvald, begynte og avsluttet Roar sin «karrière» i Milorg. For dette fikk han Deltagermedaljen. Men ikke for sin innsats i Osvaldorganisasjonen. Gleden var derfor stor da Osvaldorganisasjonen, etter initiativ fra LO, fikk sin velfortjente minneplate i den gamle Østbanebygningen i 1995.
Etter endt ingeniørutdanning flyttet Roar og Gerd fra Oslo til Sætre på Hurum i 1952. Der fikk han jobb i Dyno Industrier, hvor han var til han gikk av med pensjon. På kulturområdet satte Roar varige spor, som pionér, aktiv og leder.
Roar stiftet Sætre skoles musikkorps, som han ledet og dirigerte i mange år. En naturlig avlegger ble Sætre Amatørkorps, igjen med Roar som stifter og leder. Roar var kordirigent både i Sætre og i Svelvik Mannskor. Hele tiden deltok han i oppbygging av den organiserte korpsbevegelsen, lokalt og sentralt. For dette fikk han Norges Musikkorps Forbunds høyeste æresbevisning, Sølvtrompeten. Roar ble også utnevnt til æresmedlem i musikkretsen Ekko. Etter å ha blåst trofast i trombone for Stabæk Janitsjarorkester i et langt liv, ble han tildelt æresmedlemskap også her. For sin mangfoldige innsats på Hurum fikk han Hurum kommunes kulturpris.
Roar var et varmt og engasjert menneske. Våre tanker går til Gerd og hans familie.