Andre verdenskrig: En ny bok gir oss kunnskap om hva som foregikk i Oslo. Men bildet av sabotasjen i Norge er ikke komplett.
Det er grunn til å gratulere Torstein Bjaaland med boka Sabotøren om Per Røed, lederen av Milorg D-13s aksjonsgruppe Aks. 13.000 i Oslo-området. Bjaaland er pensjonert lektor og har tidligere skrevet fagbøker og en roman. Han er Per Røeds svigersønn. Boka ble lansert i Norges Hjemmefrontmuseum 1. november.
Her får vi for første gang en gjennomgang av Aks. 13.000 store sabotasjevirksomhet i Andre verdenskrigs sluttfase, fra september 1944 og ut krigen, da Milorg endelig fikk lov til å ta i bruk sabotasje. Vi kommer tett på aksjonslederen Per Røed og hans legendariske sjef Svein Blindheim. Forfatteren går gjennom aksjon for aksjon, tett på Per Røed, og avslutter boka med et oppgjør med det spillet etter krigens slutt som endte med at nesten ingen ble dekorert – noe Solberg-regjeringen – velsignet igjen i 2017.
Noe om bokas kildebruk og metode. Forfatteren bygger særlig på kilder som eies av Per Røeds familie, likeledes fra en annen Milorg-leder, Ole Borge. Dette er materiale som ikke er tilgjengelig for andre og derfor er vanskelig å vurdere. Beskrivelsene av aksjonene, spennende og drivende, bringer forfatteren så tett på aktøren at man nesten kan få inntrykk av at han har vært til stede. Men Bjaaland burde nok også ha gransket kilder i Statspolitiets arkiv og andre arkiver fra okkupanten, for at hendingene kunne blitt vurdert med et vitenskapelig blikk utenfra, ikke bare med "deltakerblikk".
Men uansett så har vi her fått masse nytt materiale om sabotasjen i Oslo. Ennå er ikke noe samlende faghistorisk skrevet om all sabotasje i Norge, som kan gi et komparativt overblikk på Aks. 13.000 i forhold til andre grupper, men også i forhold til andre land. Det vil kunne være lærerikt. Den oppgaven venter fortsatt på sin forfatter.
Med alle sine detaljer, er denne boka likevel spinkel når det gjelder andre sabotasjegrupper som var aktive i byen. Osvald- og Pelle-gruppa nevnes kort. Når det gjelder Osvald-gruppa, så sto den alene for langt det meste av sabotasje inntil sommeren 1944, da Per Røeds Aks 13.000 startet. Her hadde det vært mye interessant stoff å sammenlikne. Men det ser ikke ut til at Bjaaland har satt seg inn i litteraturen om Osvald-gruppa og nevner heller ikke bøker som Nødvendig innsats. Han nevner riktignok Tor Arne Barstads artikkel Sabotasjen i Oslo-området, men ikke hans mer inngående bok Pellegruppa. Det er en vektig innvending, for Pelle-gruppa var i aktivitet samtidig med Aks 13.000 og med en vel så imponerende innsats, om enn i mindre målestokk. Bjaaland nevner heller ikke Per Helge Martinsens bok Rød skygge over D-13, som i høyeste grad er relevant. Forfatteren kjenner ikke denne litteraturen og unngår derfor ikke en del dumme saksfeil.
Boka gir lite innblikk i striden mellom tilhengerne og motstanderne av aktiv militær kamp, som også er sentralt i nevnte bøker. Derfor har han heller ikke fått med seg Kommunistpartiets sabotasjegruppe fra tida etter desember 1944, Sabotørenes landsforbund, som også var aktiv i Oslo samtidig med Aks. 13.000, og heller ikke Frode Færøys doktoravhandling Fiende eller forbundsfelle som tematiserer denne striden. Sabotøren er først og fremst en personlig bok om Røed, med de detaljer som et forstørrelsesglass gir, men også med de svakhetene som et slikt fokus gir.
Bjaaland avslutter med striden om dekorasjonene etter krigsslutt. Her kommer forfatteren til sin rett med kritiske analyser av dokumenter, møter som fant sted og møter som ikke fant sted, under stram regi av tidligere milorgleder, senere AP-forsvarsminister Jens Christian Hauge. Dette er den mest vitenskapelige og etterprøvbare delen av boka. Man sitter igjen med en bitter smak i munnen etter lesingen. Og ikke uten grunn. Bjaaland er ikke nådig mot Forsvarets historikerutvalg, som med støtte fra Hjemmefrontmuseet ennå i 2017 fulgte Hauges anbefaling fra 1945-46 om ikke å gjøre om på den uretten som hadde foregått.
Men Bjaaland kunne nevnt at historikerprosjektets militære historikere også hadde en faghistorisk og sivil referansegruppe, som mente helt andre ting enn Forsvaret. Referansegruppa satte fokuset på uretten som angikk langt flere enn Aks. 13.000s veteraner: De 219 falne fra kommunistiske motstandsgrupper som aldri fikk krigsmedaljen post mortem, likeledes de mange partisanene i Finnmark som heller ikke fikk den. Og at nordmenn som gikk i alliert tjeneste for ulike land ble forskjellsbehandlet på det skammeligste, for å nevne noe.
Bjaalands bok gir et nyttig tilskudd til kunnskap om hva som foregikk i Oslo under krigen. Vi får håpe at forfatteren nå bruker sin energi til å kaste seg over Stay Behind-lederen og kommunistjegeren Per Røeds aktiviteter senere under den kalde krigen. Vi får også håpe at han sørger for at Per Røeds arkiv blir avlevert til arkivverket og blir tilgjengelig for andre.