For dem som ikke husker det: Bakgrunnen for denne debatten er en artikkel om krigen Vietnam–Kina av AN-B i Røde Fane 5/79, og en kritisk bemerkning til denne artikkelen av meg i Røde Fane 7/79. Min hovedkritikk gikk ut på at artikkelen tegnet et rosenrødt og for så vidt uvirkelig bilde av krigen. Min artikkel, som var holdt i en nokså spørrende form, avfødte et svar fra AN-B i Røde Fane 8/79 – i en tone og form som har fått flere enn meg til å lure på om bladet vi leser er Røde Fane og ikke Morgenbladet eller Friheten. Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å skrive en kommentar før nå – og skal avholde meg fra å ta opp annet enn en del punkter i AN-Bs svar.
«Det er bra med diskusjon. Det er derfor ekstra beklagelig at Borgersrud ikke forsøker seg på diskusjon. Det virker som han er mer opptatt av polemikk for polemikkens skyld.» (s. 40) Denne kraftsalven er AN-B så glad i at han til og med plasserer den i headingen til svaret. Men er det riktig? Jeg vil oppfordre folk til å gå tilbake og lese artikkelen. Bare tre eksempler: Jeg stilte spørsmålet om ikke den strategisk desentraliserte karakteren av angrepet, med svært mange angrepspunkter, i seg sjøl var et opplegg for store tap. At måten krigen blei ført på fra kinesisk side, måtte føre til store tap. For det andre: Jeg kritiserte AN-B for å trekke lærdommer av taktisk art for bruken av flyvåpen, fordi forholdet var at flystyrken så å si ikke blei satt inn. Et tredje eksempel: Jeg pekte på at slutningene om dårlig vietnamesisk stridsmoral ikke stemmer overens med fakta. Er dette «polemikk for polemikkens skyld»? Kritikk uten innhold? Leseren får dømme sjøl. For min egen del er dette strengt saklige innvendinger.
Jeg leser videre at «han (LB) er mer opptatt av å forsvare forutinntatte ideer om denne krigen, ideer han tydeligvis har skaffa seg i vestlige bøker og vestlig presse. » (s. 40) Leseren får ha meg unnskyldt. Ikke bare har jeg forutinntatte ideer – å, nei. Jeg har dem til og med fra vestlige bøker! Aha! Hvilken skarpsindighet. Undertegnedes motiver er fullstendig avslørt. (Hvilke bøker? Har ingenting med saken å gjøre.) Jeg bøyer meg fullt og helt i støvet for denne plettfrie argumentasjonen.
Dette at vestlig litteratur er så ille, går igjen seinere i svaret også. Det er et merkelig standpunkt å hevde for en marxist – av mange grunner. I denne spesielle saken tillater jeg meg å tvile meget sterkt på at det hadde vært mulig, verken for AN-B eller andre, å skrive særlig troverdig uten vestlig litteratur og presse. Det bekrefter for øvrig også AN-Bs få noter, hvor kun to kilder nevnes. En artikkel i Aftenposten og en i Time, begge typisk vestlige (pr. dags dato). Hvilke andre kilder AN-B bygde på, kan vi bare anta. Ventelig har mye av materialet vært nyhetstelegrammer fra Xinhua, et viktig, men knapt materiale, som bærer den ene av to parters stempel, og derfor må analyseres som partsinnlegg.
Siden jeg har skaffet meg mine «forutinntatte ideer» fra «vestlige bøker og vestlig presse» (etter sigende), så vil jeg bare kort repetere de tre kildene jeg spesielt nevnte i min kritikk. Jeg må også med skam bekjenne at de har inspirert meg et stykke på veg i min kjetterske artikkel. De tre er: Beijing Review, en artikkel av Liu Ying og Miao Ke fra Hong kong-tidsskriftet Zheng Ming — gjengitt i det tyske tidsskriftet Befreiung 15/16-1979, og en uttalelse av den kinesiske visestabssjefen Wu Xiuchuan (denne kommer jeg tilbake til seinere). Dette har jeg opplyst om før. Likevel er det «Arbeiderbladet, Dagbladet og de fleste norske aviser som tydeligvis har inspirert Borgersruds spørsmål og standpunkter.» Det er godt å bli minnet om hvor David kjøpte ølet! Men følg med, mer kommer: «Det materialet han (LB) viser til er identisk med det materialet som blei gitt mest spalteplass i Vesten.» Påstanden taler for seg sjøl.
Jeg bygger mine synspunkter på felttoget på materiale fra kinesisk, vietnamesisk og nøytral side, inklusive vestlig materiale. Det synes jeg er fullstendig legitimt. Alt materiale må analyseres ut ifra sitt opphav, det er nesten pinlig å minne om det. Å stille opp geografiske kriterier minner meg mer om fire forhenværende kinesiske ledere enn om marxisme.
Alt snakk til side, AN-B forsøker gjennom dette med vestlige kilder å stemple meg som kanin for vestlig propaganda. Jeg overbeviser vel ikke ham med å nekte for det. For å få det til å stemme, bruker AN-B i tillegg et debatt-triks som jeg setter liten pris på. Det går ut på å «sitere» mitt innlegg. Alle må f.eks. forstå at jeg har brukt begrepet «mislykka angrepstaktikk» (s. 40) om kinesernes taktikk når AN-B skriver det og til og med bruker anførselstegn. Nå er det bare det at jeg ikke har brukt et slikt begrep i min artikkel, og at et slikt begrep for øvrig ikke dekker min kritikk. Det jeg først og fremst har stilt spørsmål ved, var valg av strategi og taktikk for hele felttoget, og ikke hvorvidt den som faktisk blei valgt var mislykket. Så vidt jeg kan se var den vellykket, men til en meget høy pris.
Vi kan finne flere eksempler på trikset med å «sitere». «Borgersrud angriper artikkelen for å 'undervurdere vietnameserne' og for å kritisere dem urettmessig.» (s. 40) Formålet med å «sitere» slik, kan jeg vanskelig forstå. Enten er det slurv og unøyaktigheter, og det kan jo snike seg inn for noen og enhver, eller så er det bevisste forsøk på å tillegge meg meninger jeg ikke har? På å gjøre noe mer ut av det? I dette andre eksemplet får leseren heller ikke vite hva denne «undervurdering» og kritikk går ut på. Saken var at AN-B i sin artikkel slo fast at den vietnamesiske stridsmoralen hadde vært dårlig under kampene. En rekke fakta tyder på at dette er feilaktig: Svære vietnamesiske tapstall, et meget lite antall vietnamesiske fanger, så å si ingen desertører.
Til slutt skal jeg også kommentere tapstallene, og begynner med et sitat: «Enda mer fantastisk blir hans (LBs) statistiske manipulasjoner ...», og «... På dette grunnlaget har han begynt å tukle med statistikk. Spar oss for manipulering med statistikk ...» (s. 41) Bakgrunnen for denne tiraden var at jeg gjenga et kinesisk tapstall på 20.000 døde og gjorde et anslag over sårede. Aller først vil jeg her understreke at uansett hva man måtte mene om innholdet i denne diskusjonen, så hør man avstå fra bruk av skjellsord, samt å beskylde den man er uenig med for å være svindler.
Så til saken: Den kinesiske visestabssjefen Wu Xiuchuan avga 4. mai 1979 en uttalelse om tapene i krigen til en fransk militærdelegasjon som var på besøk i Kina – altså ikke til pressebyrået AFP, som AN-B for andre gang påstår. Uttalelsen blei, så vidt jeg har brakt på det reine etter en del undersøkelser, sendt i manus fra Beijing både av pressebyrået UPI og pressebyrået AFP. «Denne (meldingen — LBs kommentar) er ganske riktig gjengitt av NTB seinere. Her sier visestabssjefen at Kina hadde et tap på 20 000 drepte og sårede.» (s. 41) Dette er ikke riktig (se faksimile av NTB-manus). NTB-manuset er helt klart, og sier «om lag 20 000 kinesiske soldater mistet livet ...» På tross av at jeg i min forrige artikkel altså gjengir NTB-formuleringene så å si ord for ord, så har jeg liksom ikke skjønt at det var snakk om drepte og sårede til sammen!
«Dette har Borgersrud i sin iver etter å 'være kritisk' ikke fått med seg.» (s. 41) Av dette kan vi trekke den konklusjonen at AN-B i sin iver etter å gjøre oss alle til vitner til et slakt — sjøl har gjort den tabben å ikke kontrollere sin egen kilde. Dette er jo ganske sterkt, men sterkere blir det når vi leser hans konklusjon på det hele: «Si gjerne at visestabssjefen ljuger, Borgersrud. Dokumentér gjerne dette med truverdig materiale. Men spar oss for manipulering med statistikk.» (s. 41) Leseren kan vel dømme sjøl om hvem som har kvalifisert seg som verdig til den siste kraftsalven.
Uansett hvor AN-B har kilden til Wus uttalelse fra, så kan det ikke være NTB, av den grunn at NTB ikke abonnerer på AFP. AFP-meldingen kan derfor neppe ha vært referert i norsk presse, men kan ha kommet i NRK, som abonnerer på AFP. Det har ikke lykkes meg å få tak i verken UPIs eller AFPs opprinnelige Beijing-manus. Det kan imidlertid neppe være tvil om at AFP-meldingen gir dekning for AN-Bs oppfatning av 20.000 som sårede og drepte. Jeg har undersøkt en rekke aviser rundt i verden som abonnerer på AFP, og de har referert uttalelsen på forskjellig vis, men med dekning i begrepet samla tap. Den norske UPI-korrespondenten hevdet overfor meg at NTB-meldingen var i overensstemmelse med UPI-originalen. Nåvel. Det foreligger altså to versjoner av Wus uttalelse. Hvem som har rett, kan bare kineserne avgjøre. Ambassaden har på henvendelse fra meg valgt å ikke kommentere spørsmålet om tapstall.
Jeg skal villig innrømme at jeg i min første artikkel bygde på NTB/UPI-meldingen. Konklusjonen på diskusjonen om kinesiske tap er åpenbart avhengig av hvilken av de to versjonene som er korrekt.
Helt på slutten av sitt svar til meg kommer AN-B med en del betraktninger om russisk forsvar: «Borgersrud er indignert over min påstand om at vietnameserne «kriga russisk» og at dette skar seg. Han har til og med fått det for seg at jeg mener at «alt som er dårlig, er russisk». (s. 41) For det første er jeg ikke indignert over påstanden om at vietnameserne «kriga russisk». Jeg tror kort og godt at påstanden er feil. For øvrig er jeg av den oppfatning at en slik påstand krever argumenter for å bli tatt alvorlig. (Kanskje kunne dette gi oss en åpning for diskusjon om russisk militærdoktrine ved et seinere høve i Røde Fane.) Om det er riktig som AN-B sier lengre nede at «Sovjet har helt siden 2. verdenskrig vært mot forsvar i djubden og er det fortsatt,» så følger det vel ikke av det at dermed er også vietnameserne det? Eller gjør det det? Kanskje er slike slutninger gyldige i AN-Bs verden?
Helt på tampen: Denne debatten har stilt skarpt noen trekk som er verd å merke seg. I et teoretisk organ som Røde Fane må kravene til grundighet og forarbeid være store. Skal Røde Fane være et organ som blir tatt alvorlig i kretser utover dem som sluker alt rått (fins de?), så må kravene til det som skrives også være store. Jeg tror at vi trenger en debatt om dette også i RF. Dette henger etter min oppfatning også sammen med oppfatningen av debatt og verdien av diskusjon. Hvis en innsender får den oppfatninga at han bokstavelig talt stikker handa inn i et vepsebol (jeg må innrømme at jeg har litt av den følelsen) og blir overøst med skjellsord, billige merkelapper og tillagt oppfatninger han åpenbart ikke har – da vil han neppe bli inspirert til å skrive igjen på en stund. Ikke bare artikkelforfattere har et ansvar her, det gjelder like mye redaktøren.