I en kronikk 27. desember kaster forsker Jan Øberg fram påstanden om at slaget ved Okinawa på slutten av den andre verdenskrigen var det «største sjø- og landslag i historien». Han bidrar dermed (sikkert utilsiktet) til opprettholdelsen av et mytisk bilde av hva som egentlig foregikk under Den andre verdenskrig, som ikke kan gå ukommentert hen i Klassekampens spalter.
Selv om invasjonen av Okinawa kostet mange menneskeliv, var begivenheten verken størst i betydningen antall menneskeliv, i betydningen geografisk utstrekning eller betydningen økonomisk kostnad. Tvert imot var det en rekke slag på østfronten som var «større» i alle av disse betydningene. For Japan var likevel Okinawa en katastrofe, for sammen med Hiroshima og Nagasaki utgjorde tapene fra Okinawa kanskje vel halvparten av alle krigsofre som landet hadde. De 12.000 drepte amerikanerne var mange nok til å overbevise om at man måtte bruke atombombene for å spare amerikanske liv.
Men de virkelige proporsjonene i Den andre verdenskrig framgår først av det faktum at tapene ved Stalingrad alene var kanskje fire ganger så høye som USA hadde under hele krigen! USAs samlede krigstap var i virkeligheten ikke større enn tapene ved et middels slag på østfronten. Sett i sammenlikning med de virkelig store operasjonene på østfronten var hele krigen i Stillehavet en liten affære. Japans viktigste krigsoffer var heller ikke USA, men Kina, som det nøytrale USA hadde latt Japan invadere. I vesten har man skrevet tonnevis av artikler om Nagasaki og Hiroshima. Hvor mange også i vårt land har vært opptatt av eller i det minste vært klar over hvor uendelig mange flere kinesere som ble drept av Japan?