Svar til Erland Frisvold

av Lars Borgersrud

Publisert i Historisk tidsskrift bind 82, 2003, side 433–441


Erland Frisvold har under tittelen «Historieskrivningens ansvar» et innlegg i HT 3/2003 om undertegnedes bok Konspirasjon og kapitulasjon, som han kritiserer i sterke ordelag, særlig for framstillingen av hendingene i Trondheim 9. april 1940, hvor hans far, oberst Erland Frisvold, sjef for IR 12, sto sentralt. (note 1) Jeg skal her svare på Frisvolds generelle kritikk, dernest hans kritikk av hendingene i Trondheim og til slutt hans kritikk av kildebruk og andre forhold.

Frisvold og Konspirasjon og kapitulasjon

Frisvold anfører først et sitat fra min bok, som omhandler ulike valg norske offiserer hadde høsten 1940. Frisvold mener at teksten gir «utvetydig inntrykk av samarbeid med fienden». (note 2) Dette sitatet har Frisvold latt en rekke personer lese, som alle synes å dele hans oppfatning.

Den aktuelle tekstbiten er tatt fra bokens siste kapittel, som er bokens etterord, og er revet fullstendig ut av sin sammenheng. Dermed framstår hans tolkning av meningsinnholdet som svært ufullstendig. Hva kapittelet handler om, hvilke etterprøvbare forhold som presenteres eller hvilke problemstillinger det reiser, er revet ut av enhver kontekst. I stedet søker han etter enkeltsetninger som han kan angripe. Når det i avsnittet står en setning om at noen offiserer etter felttoget ble ansatt i Norges Geografiske Oppmåling, blant dem Frisvolds bror Paal Frisvold, så er det i hans øyne nærmest en ærekrenkelse, fordi jeg ikke også skriver om dennes senere motstandsarbeid på samme sted. En slik metode framstår som lite konstruktiv. Jeg skriver også om motstand, men dette er ikke Frisvold opptatt av å sitere. I sitt bidrag er Frisvold eksplisitt selektiv i kildesitater. Hans partiske standpunkter og uvilje mot å analysere, bidrar vesentlig til å svekke hans polemiske utfall mot mine forskningsresultater.

Med et slikt utgangspunkt forundrer det derfor ikke at Frisvold ikke berører bokens hovedtema og lange linjer i det hele tatt. Leserne må etter Frisvolds innlegg få inntrykk av at boken handler om krigstiden 1940–45 eller er en slags offisersbiografi. Derfor vil jeg presisere at bokens tema er hvordan det norske forsvaret i mesteparten av tiden 1814–1940 var et indrepolitisk redskap og maktapparat, og hvordan dette organisatorisk fikk betydning for forsvarets evne til å bekjempe den ytre fienden i 1940. Som ledd i denne indre kampen var forsvarets mobiliseringsbeholdninger av våpen ubrukeliggjort i tiden 1918–1940, ved at vitale mekanismedeler var gjemt unna, i den hensikt å sikre seg mot at arbeiderne skulle storme magasinene og tilegne seg våpnene for å gjøre opprør. Det gjaldt også Trøndelag og Trondheim, hvor landsdelens store beholdninger av artilleri og håndvåpen i størstedelen av denne perioden var ubrukeliggjort.

Når oberstløytnant Nils T. Eggan har en plass i den historien, så er det fordi han ledet oppsetningen av en frivillig avdeling i Sør-Trøndelag, som etter kapitulasjonen i Trondheim 9. april forsøkte å hindre tyskernes framrykking fra Trondheim sørover, for å hindre dem i å oppnå forbindelse med de tyske troppene som rykket nordover fra Oslo. Eggan hadde nemlig også klart å få tak i noen kanoner, men disse var ubrukeliggjort som ledd i de indre sikkerhetsforanstaltningene, og deres tennstempler og stempelfjærer var lagret i Trondheim, hvor tyskerne satt. Eggan forsøkte å få tak i mekanismedelene fra Trondheim, men mislyktes. Skytset kunne derfor ikke brukes, og i stedet ble det oppstilt i det som han beskrev som en «narrestilling», i håp om å gi inntrykk av at det var en trussel.

Dette bringer oss fram til hendingene om morgenen 9. april i Trondheim, hvor AR 3s store beholdninger av artilleri ble overgitt til tyskerne som følge av de militære disposisjonene som ble iverksatt der. Det fikk avgjørende betydning for krigshandlingene i Trøndelag, fordi den tyske styrken som hadde besatt byen, ikke hadde artilleri. Om dette skriver oberst Erik Qvam i 1965: «Fienden kom til Trøndelag uten artilleriavdelinger, men de artilleristene som skipene transporterte, overtok magasinenes norske artillerimateriell.» (note 3)

Med 3000 granater fra AR 3s 12 cm haubitser nedkjempet tyskerne Hegra fort. Det norske artilleriet ga dem en overlegenhet som gjorde at de kunne sikre sine øvrige militære gjennombrudd i landsdelen. De militære som overga skytset uten engang å forsøke å ødelegge det, bar dermed et stort historisk ansvar. Først og fremst dreide det seg om sjefen for 5. divisjon, generalmajor Jacob A. Laurantzon.

Generalmajor Laurantzons ordre

I stedet for å gi ordre om full mobilisering, utkjøring av alt materiell og etablering av alle de forholdsregler som krigstilstand krever, bestemte generalmajor Laurantzon seg for å forlate byen tidlig om morgenen 9. april. Før han gjorde det, utnevnte han oberst Frisvold til byens kommandant i sitt fravær. Løytnant Rolf Rynning Eriksen, som ble utnevnt som hans adjutant, beskriver innholdet i ordren Frisvold fikk slik: «Før divisjonssjefen drog fikk oberst Frisvold ordre om å overgi Trondheim uten kamp.» (note 4) Innholdet i denne ordre var ikke til å ta feil av. Krigshandlinger skulle unngås, mobiliseringen skulle stoppes og materiell skulle ikke ødelegges.

Det framkommer av rapporter fra en rekke av hans underordnede at ordren ble eksekvert helt i tråd med dette, akkurat som Eggan gjorde. Fordi det tok flere timer før tyskernes besettelse av byen var fullført, forsøkte flere av disse underordnede å få tillatelse til å ødelegge materiellet i byen, men fikk klart nei av obersten. Det finnes i Forsvarets Krigshistoriske Avdelings (FKA) dokumentsamling om felttoget i 1940 mange rapporter som dokumenterer også dette, i tillegg til Eggans. Det kom også til uttrykk ved at norsk og tysk skiltvakt ble etablert utenfor divisjonskontoret og andre militære institusjoner i byen, og at norsk og tysk orlogsflagg hang side om side på Kristiansten festning. Kaptein L.O. Klingenberg skriver for eksempel at han 10. april fikk ordre av oberst Frisvold om å forberede innkallingen av en ny rekruttskole, med henvisning til at det ble ført forhandlinger mellom tyskerne og regjeringen. (note 5)

Hva var Laurantzons situasjonsbedømmelse 9. april? Trolig har han ikke vært sikker på om landet hadde beveget seg over i krigstilstand med Tyskland eller om det foregikk forhandlinger mellom regjeringen og den tyske sendemann. Ennå sent på kvelden, etter at han var kommet til Steinkjer, ga han ordre til DR 3 om «under ingen omstendigheter å oppta kamp og om tilbakekallelse av den utstedte mobiliseringsordre». (note 6) En liknende ordre ga han til avdelingene på Værnes. Da hadde han også hørt Quislings tale i radioen, som krevde at offiserene skulle være lojale mot hans kuppregjering og innstille mobilisering og krigshandlinger. Generalens videre opptreden under felttoget i Nord-Trøndelag bidro til forvirring og svekkelse av motstanden, og det endte med at han ble tvunget av sine underordnede til å sykemelde seg.

En kortfattet dokumentasjon om disse forhold ble i utdrag vedlagt den militære straffesak mot Laurantzon og er lett tilgjengelig. (note 7) Laurantzon fikk en mild dom for «grov uforstand i tjenesten» i 1948. Han var da for lengst ute av tjeneste og ble behandlet mildt på grunn av høy alder og det retten beskrev som «generalpreventive hensyn», hvilket først og fremst må antas å være offiserskorpsets forhold til opinionen. Den uforstand han utviste var basert på den situasjonen som var skapt av regjeringens uklare mobiliseringsordre og det faktum at regjeringen faktisk hadde gitt seg inn på forhandlinger med tyskerne 9.–10. april. (note 8) Men generalen hadde aldri fått noen godkjennelse fra sine militære overordnede eller fra representanter fra regjeringen til å overgi byen. Han handlet på egen hånd. Han ble senere skarpt kritisert av sine underordnede; en av disse hevdet også at det bak hans forvirring lå en pro-tysk holdning. Dette ble imidlertid ikke bevist eller berørt i saken mot ham. Tvert imot fant retten det bevist at han hadde forstått at Quislings statskupp var landsforræderi.

Laurantzons ordregiving og opptreden 9. april må forstås som et utslag av at han ikke ville foreta seg noe som kunne føre til krig innen hans ansvarsområde, i dette tilfellet Trondheim, så lenge situasjonen sentralt i landet var uklar.

Oberst Frisvolds utføring av ordren

Vi kommer så til min behandling av oberst Frisvolds del av hendingene, slik hans sønn presenterer det i sitt innlegg. Han mener at jeg urettmessig har gitt obersten ansvar for overgivelsen i Trondheim. Han overser at Laurantzons ansvar og ordre til obersten er uttrykkelig beskrevet i min bok. (note 9) Men Frisvold går videre og anklager meg for det han kaller «kildeselektering», idet han siterer fra boken s. 322. Det er her nødvendig å gå mer detaljert til verks for å vise hvordan han også endrer innholdet i min tekst. Først skal vi se hvordan Frisvold gjengir sitatet:

En del høyskolestudenter fra Trondheim og andre frivillige tok initiativ til å danne en avdeling sør for Støren, senere kalt Berkåkbataljonen, under kommando av oberstløytnant Nils T. Eggan, sjefen for Trøndelag Ingeniørbataljon. Eggan hadde forsøkt å få kjørt ut materiell fra magasinene i Trondheim, men ble stoppet av oberst E. Frisvold, som ga beskjed om at det ikke var krig. Enhver mobiliseringsforanstaltning ville bli betraktet som en krigshandling, og utkjøringen måtte innstilles, skrev Eggan i sin rapport. (note 10)

«Dette er vanskelig å finne igjen i forfatterens oppgitte kilder», fortsetter Frisvold, og gir inntrykk av at det ikke finnes noen kilde og at opplysningene er funnet på av meg. For ytterligere å understreke sitt poeng gjentar han det samme sitatet lenger ned i innlegget og spør hvor (LB) har denne «uttalelsen» fra, og hevder at den ikke forekommer i de oppgitte kilder. Så vidt jeg kan forstå er dette et hovedpunkt i Frisvolds innlegg. Han sår tvil om hva som er oppgitt av kilder og hvilke opplysninger kilden inneholder.

For det første kan leseren lett forsikre seg om at kilden er oppgitt både i tekst og noteapparat. (note 11) For det andre, når Frisvold her har reist tvil om kilden, må vi sitere den utførlig, slik at leseren selv kan se hva Eggan skriver i sin rapport:

Den 9. april 1940 kl. 0430 fikk jeg telefonbeskjed fra adjutanten ved 5. divisjon om at tyske krigsskib hadde forsert Agdenes og stod innover mot Trondheim. Divisjonsstaben hadde forlatt byen. For mig som sjef for Trøndelag ingeniørbataljon var der ingen ordre.

Jeg gikk i sivil ned i byen, som da alt var besatt av tyske tropper. På divisjonskontoret meldte jeg mig for oberst Frisvold, som ingen ordre hadde for mig.

Da jeg intet hørte om mobilisering og da mobilisering måtte ansees for umulig for min egen avdeling, hvis utstyr og materiell var magasinert i Trondheim, sendte jeg bataljonsadjutanten, kaptein Rønning og et par yngre befalingsmenn, som møtte om formiddagen, til Heimdal for der å rettlede møtende vernepliktige. Det måtte ventes, at mange av disse vilde møte på bataljonens oppsetningssteder på Leinstranda, og disse måtte da dirigeres hjem. Fremmøtet viste sig dog å bli helt ubetydelig.

Ut på dagen ble med bataljonens lastebil kjørt endel ulltepper og utstyr fra bataljonens depot, som ikke var besatt, til Leinstranda, nærmest som et forsøk på om det lot sig gjøre. Gjennom oberst Frisvold kom det dog snart beskjed om at enhver mobiliseringsforanstaltning vilde bli betraktet som en krigshandling og utkjøringen måtte innstilles.

I løpet av dagen og neste formiddag konfererte jeg flere ganger med oberst Frisvold og med oberst Strugstad om hvad der burde foretas. Da disse intet oppdrag hadde for mig og jeg selv ingen oppgave så for mig i Trondheim, bestemte jeg mig 10/4 om ettermiddagen til om mulig å reise sydover for å undersøke muligheten for å få organisert sperringer mot tyske fremstøt fra Trondheim sydover gjennom Gauldalen og Orkdalen, hvor jeg visste at ingen ordinære avdelinger var oppsatt. Da jeg var godt kjent i dette mit hjemdistrikt mente jeg å kunne gjøre mest nytte for mig her. (note 12)

Oberst Frisvolds formuleringer til Eggan er gjengitt av Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 og i andre samtidige rapporter, så den må betraktes som fullt ut bekreftet. (note 13) Som leseren kan se, skriver Eggan at han ble gitt ’beskjed’ om at enhver mobiliseringsforanstaltning ville bli betraktet som en krigshandling og at han derfor måtte stoppe utkjøringen av materiell. ’Beskjed’ i denne sammenhengen er identisk med en ordre. Det var som Eggans overordnede at Frisvold ga denne ordren. Foranledningen var at Eggan forsøkte å få ut materiell, hvilket ordren hadde til hensikt å stoppe. Eggan etterkom ordren og avsluttet. Eggan skriver videre at ordren sa at enhver mobiliseringsforanstaltning ville bli betraktet som en krigshandling, som ikke skulle finne sted. Innholdet i dette er, slik jeg forstår det, at den fredstilstand som var situasjonen fram til dette tidspunkt, ikke skulle avløses av en annen, nemlig krigtilstand. Med mine ord er dette ensbetydende med at det ikke er krig. Ut fra vanlig språkbruk kan man ikke operere med at det både er krig og fred samtidig.

Så blir spørsmålet om dette er feil gjengitt av undertegnede? Hvis vi igjen ser på sitatet fra Eggan i min bok, slik Frisvold gjengir det, så ser det ut som at Frisvold ordrett sa: «Det er ikke krig». Og noe slikt sitat gjengir ikke Eggan. Når man kan få dette inntrykket av Frisvolds framstilling, så er det imidlertid fordi hans sitat fra min bok, som vi skal se, inneholder en ikke uvesentlig unøyaktighet. Leseren vil se at jeg på den aktuelle siden har skrevet slik:

Eggan hadde forsøkt å få kjørt ut materiell fra magasinene i Trondheim, men ble stoppet av oberst E. Frisvold, som ga beskjed om at det ikke var krig. «Enhver mobiliseringsforanstaltning ville bli betraktet som en krigshandling, og utkjøringen måtte innstilles», skrev Eggan i sin rapport. (note 14)

Her framgår det klart at jeg har markert med anførselstegn hva som er et eksplisitt, subjektivt sitat av obersten og hva som ikke er det. Det forutgående, om at det ikke var krig, er ikke markert som sitat, men er ment å formidle det objektive innholdet i beskjeden. Grunnen til at Frisvold får dette til å framstå som et direkte sitat, er at han har sløyfet min sitatmarkering.

Frisvold hevder også at jeg «unnlater å ta med» at obersten skulle ha fått fullstendig medhold av Den Militære Undersøkelseskommisjonen av 1946 for sin opptreden. Det kan knapt sies å være en fullverdig framstilling. Det kommisjonen gjorde, var, idet den viste til Laurantzens ordre, å uttale at den «kunne forstå» oberstens holdning og at den ikke hadde «funnet grunn til å gå nærmere inn på denne sak». Innholdet i denne formulering var kun at obersten fulgte ordre. Hva obersten ellers mente om situasjonen, var i denne sammenhengen ikke et tema. Kritikken av den realitetsvurdering som lå til grunn for ordren, som Laurantzon ble dømt for, rammet selvfølgelig også virkningen av hans ordre, selv om dette ikke ble juridisk bedømt for hans underordnede.

Om kilder

I den øvrige delen av sitt innlegg anklager Frisvold meg for misbruk av kilder, villedende påstander, selektivt «formålsbestemte» kilder, for å oppgi noen kilder som inneholder ting som jeg ikke har nevnt i teksten o.l. Her nevner han spesielt en rapport fra kaptein L.O. Klingenberg, som han mener skulle motbevise min framstilling. Hvis min bok hadde hatt til hensikt å gi en bred framstilling av hendingene i Trondheim, er jeg enig i at Klingenbergs rapport hadde hatt en naturlig plass. Det er riktig, som Frisvold nevner, at Klingenberg skriver at han fikk ordre av Frisvold om å etablere en meldetjeneste rundt byen. Men at dette i seg selv skulle være av særlig relevans i lys av de problemstillingene min bok belyser, er ikke opplagt. Når nå Frisvold forsøker å trekke Klingenbergs rapport inn i bildet, må det være tillatt å peke på at den samme Klingenberg faktisk er den blant de militære sjefene i Trondheimsområdet som skarpest kritiserer Frisvolds opptreden. Hans kritikk ville ha en naturlig del av en slik helhetlig behandling, hvis det var dét boken handlet om.

Frisvold kritiserer meg for ikke å ha beskrevet oberstens motstandsaktivitet senere under krigen. Han mener videre at jeg mistenkeliggjør hans bror, Paal Frisvold, fordi jeg skriver at denne ble ansatt ved NGO, og spør retorisk om jeg ikke har kjennskap til at NGO var et senter for motstand allerede høsten 1940. Han utvider dette til å gjelde andre offiserer, slik at leseren nærmest får et inntrykk av at det er ensbetydende med ærekrenkelse å være nevnt i boken, uaktet i hvilken sammenheng det skjer.

Frisvold synes å legge til grunn at min bok burde vært en bok om motstandskampen 1940–1945. I tråd med det, kritiserer han videre at ikke bestemte arbeider av Jens Chr. Hauge og Ole Kristian Grimnes og andre er oppgitt i litteraturlisten m.m. Til dette kan jeg bare svare at jeg har gjort rede for de kildene jeg faktisk har brukt i de aktuelle fotnotene og at jeg ikke oppgir alle mulige arbeider som ellers kunne ha vært relevante, for en annen bok. Slik sett har jeg selvfølgelig foretatt en utvelgelse av både kilder og litteratur, hvilket er en helt nødvendig del av forskningsprosessen.

Til og med omslagsbildet til boken har falt Frisvold tungt for brystet, og «dets tydelige hentydning til ’konspirasjon og kapitulasjon’ som karakteristisk for norske offiserer i 1940 lar seg vanskelig bortforklare», skriver han, som om bildet utgir seg for å være et snapshot fra et hemmelig møte mellom tyske og norske offiserer under felttoget eller senere. At det faktisk står på omslagssiden at bildet bygger på et foto av Herman Wika, av tyske og norske offiserer på kurs i Norge og at det er fra 1939, nevner han ikke. Nå er det ikke mitt poeng at man ikke kan overse ting, men at Frisvold konsekvent mistolker og leser ting inn i boken som ikke står der. At bildet kun illustrerer at det dessverre var et like normalt militært samarbeid med Nazi-Tyskland som med Sverige inntil 9. april 1940, kunne jo i stedet ha gitt utgangspunkt for refleksjoner av en annen art.

Heller ikke min «lettvinte» framstilling av kampene ved Narvik 1940 står for Frisvolds kritikk. Der er det at jeg «fremhever» de alliertes innsats som provoserer ham, i motsetning til de norske offiserers og mannskapers «i virkeligheten helt og holdent avgjørende rolle», som blir «tilsvarende bagatellisert». Han synes å glemme at det også der var en norsk kommandant som faktisk overga byen og sine avdelinger, men som, i motsetning til i Trondheim, prompte ble fratatt sin kommando og forsøkt satt under arrest av sin sjef.

Helt til slutt. Det framgår av ovenstående at (forfatteren) Frisvolds til dels voldsomme kritikk i HT er basert på en lite helhetlig lesning av det han angriper. Han river tekst ut av sin sammenheng og leter nærmest etter ærekrenkelser mot offiserer i sin alminnelighet, og navngitte sådanne, i særdeleshet mot hans far og bror. I denne prosessen går han faktisk så langt at han endrer den teksten han kritiserer eller overser ting som faktisk står der.

Indirekte reiser Frisvold et mer prinsipielt metodologisk spørsmål. Han framhever flere ganger at han bare kommenterer forhold som han selv mener å ha inngående kjennskap til, som personlig iakttaker av hendingene. Det synes som han med det ønsker å understreke at det ikke er gjennom lesning og studier han har tilegnet seg disse kunnskapene, men som iakttaker av aktørene, særlig faren. Dermed mener han å framstå med en spesiell autoritet.

Det kan være grunn til å stille seg noe spørrende til hva hukommelsen til en ung gutt som ennå ikke var fylt 16 år, kan bidra med av eksakte empiriske kunnskaper om slike detaljerte og kompliserte forhold 63 år senere. Det betyr ikke at det han kan fortelle er uten interesse, som ledd i en narrativ beretning om hans opplevelser. Slik blir hans personlige historie en av mange andre personlige historier, som kan gi verdifulle bidrag til å forstå hvordan de ulike beretningene om krigen i Norge har blitt skapt. Men historikerens rolle har en annen dimensjon i tillegg, som går ut på å analysere historien tematisk ut fra hypoteser og teorier om årsaker og virkninger og ulike interesseutgangspunkt. Historikeren må tolke de ulike beretningene ut fra deres forutsetninger, og ikke minst skrevne, mest mulig samtidige, kilder.

I stedet for å bruke sin energi i polemikk mot forskningen, kan Frisvold på dette siste punkt kanskje bidra mer konstruktivt, på en annen måte. Det er et iøynefallende problem at det, ved hjelp av de kataloger og gjenfinningsmidler som er til rådighet i Riksarkivet, ikke har latt seg gjøre å gjenfinne noen rapport fra den personen som her har stått i fokus, nemlig oberst Frisvold selv, blant det ellers fyldige dokumentasjonsmaterialet som FKA samlet inn om krigshandlingene i 1940. (note 15) Det er selvfølgelig et problem at vi ikke kan finne dette fra en så sentral militær aktør som en regimentssjef og kommandant for landets tredje største by. Dersom Frisvold har en slik rapport privat, har kjennskap til hvor en slik måtte finnes, eller kan bidra til å lokalisere den på annen måte og kan bevirke at den blir sendt inn til Riksarkivet, vil dét være et positivt forskningsbidrag, som alle må hilse velkommen.


Noter

Lars Borgersrud, f. 1949, dr.philos., forsker ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.