I flommen av intetsigende biografier over historiske personer kommer det av og til en viktig bok. En slik bok er Vidar Engs Terje Wold. En terrier fra nord, som kom i fjor.
Vidar Eng er opprinnelig meteorolog, har vært lokalpolitiker i SV og tok master i historie i 2006.
Men hvem var Terje Wold (1899»1972)? Han var en av ytterst få nordmenn som har spilt en ledende rolle i alle de tre delene av det norske statsapparatet, storting, regjering og Høyesterett. Hans karriere skyldes arbeiderpartistaten, som han tjente hele livet i skyggen av mer kjente navn som Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge. Mange har glemt ham. Det er likevel en helt bestemt grunn til å framheve Wolds navn. Det henger sammen med at han i en veldig kort periode i april 1940 ble Norges viktigste politiker.
Wold ble født på Evenes i 1899 som sønn av venstremannen og læreren Einar Wold og Amanda Marie Wold. Han ble formet av de radikale politiske forholdene i Nord-Norge i tida før første verdenskrig. Den unge Wold ville bli sakfører, og Eng mener at en av forklaringene på yrkesvalget var sosial medfølelse med ofrene for den sosiale elendigheten i Øst-Finnmark, snarere enn juridisk interesse. Wold flyttet til Vadsø og engasjerte seg i lokalpolitikken, og etter splittelsen i Arbeiderpartiet i 1921 valgte han utbryterne til høyre, Norges Socialdemokratiske Parti, som fant tilbake til Arbeiderpartiet i 1927.
Sakfører Wold flyttet i 1936 til Tromsø for å bli lagdommer, navnet hans ble snart bemerket i hovedstaden og sommeren 1939 ble han spurt av statsminister Nygaardsvold om han ville bli justisminister. Kort tid etter brøt verdenskrigen ut.
Tiden fram til 9. april 1940 ble forvirrende. Regjeringen og justisministeren lot seg fange av russerfrykten under Vinterkrigen i Finland og forstod ikke at kappløpet mellom de allierte og Tyskland ville bringe krigen til Norge. De fleste ventet at britene ville lande først. Da det viste seg at tyskerne vant kappløpet, avviste regjeringen deres ultimatum, men ønsket likevel å forhandle med angriperne. Wold selv bidro til kaoset ved å gi ordre til politi og bymyndigheter i Oslo om å samarbeide med tyskerne. Det er ingen grunn til å minnes ham for innsatsen 9. april.
Men i dagene etter 10. april skapte Wold historie av format. Etter et deprimerende stortingsmøte på Elverum kvelden 9. april, hvor et vedtak om forhandlinger ble avbrutt av angrep ved Midtskogen, reiste Wold til Rena, hvor han dagen etter fikk kontakt med Generalstaben. Det han møtte, var en militærledelse uten kontakt med regjeringen, under en kommanderende general som hadde gitt opp. Staben hans var full av raseri mot regjeringen, særlig de unge generalstabsoffiserene, hvorav noen sognet til NS-bevegelsen. I møtet med denne oppgittheten slo Wold i bordet og etterlyste innsats, planer og offervilje. De offiserene som Wold konfronterte denne dagen, tilga ham aldri. Etter krigen klarte de til og med å overbevise Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 om hvor urimelig Wold hadde vært. Men Wold hadde rett.
Det er mer. Etter dette reiste Wold til Nybergsund, hvor han og Trygve Lie var pådrivere til at regjeringen og kongen i to statsrådsmøter om kvelden og natten 10. til 11. april avslo det tyske ultimatum om å anerkjenne statskuppet til Quisling, avsatte Kommanderende general og erstattet ham med en ny som ville slåss, og ba de allierte om hjelp. Dette var vedtakene som gjorde at Norge i folkerettslig forstand kom i krig med Tyskland, en tilstand som varte uten avbrudd til verdenskrigen var slutt.
Historikerne har skrevet om dette før. Men få har vist hvor viktig Wold var i disse to døgnene. Det var takket være hans klarsyn på Rena at Norge, i motsetning til Danmark, ble en alliert stat. Dette var også den direkte grunnen til at britene ikke beslagla den norske handelsflåten, men tillot at den ble innordnet regjeringskontroll gjennom Nortraship og fortsatt kunne seile for norske eierinteresser. Vidar Eng har skrevet en instruktiv bok om Wolds tid og liv, hvor han holder seg til kildene og synliggjør for leserne hvor han har sine vurderinger fra. Han konsentrerer seg om det punktet i Wolds liv som i dag er viktig for oss, nemlig 10. april 1940, som førte til at Norge ble en krigførende stat på de alliertes side under Andre verdenskrig. Det skylder vi ham evig takk for.