Med utgangspunkt i en artikkelserie i Bergens Tidende om disse kvinnenes skjebne gjør Bjørgulv Braanen seg noen tanker i Klassekampen 25. mars. «Hvorfor valgte så mange å legge seg med fienden?», spør han, under artikkeloverskriften «Tyskerjentene», som han skriver uten anførselstegn. En ting er at begrepet «tyskerjente» både for 60 år siden og i dag faktisk er et skjellsord, en sårende stigmatisering av en gruppe kvinner, som bidro til å klargjøre dem for overgrep fra myndigheter og andre. Da jeg skrev om de tysk/norske krigsbarna i Vi ville ikke ha dem (2005), la jeg vekt på at et av de viktigste intellektuelle grepene for å skape et fiendebilde av disse kvinnene nettopp var å seksualisere deres såkalte forræderi; å skape en forestilling om at det var i den seksuelle handlingen det største forræ- deriet lå. «Å legge seg med fienden,» nettopp slik Braanen skriver. Ja, i en sexfiksert tankeverden kan det fortone seg slik.
Men handler dette om å analysere motstandskampen etter kjønnsskiller? Hvis det gjør det, burde kanskje Braanen spørre om hva menn gjorde? De mange menn som hadde vennskap med tyskere: Direktørene i industrien som produserte hva remmer og tøy kunne for Wehrmacht, militære og sivile øvrighetspersoner som daglig omgiks sosialt og profesjonelt og fattet beslutninger for sine tyske samarbeidspartnere, fem–seks tusen menn som kjempet på tysk side. Praktisk talt alle var de menn. Han kunne for så vidt også spørre om de mange menn i regjeringen og Hjemmefronten som kjempet med nebb og klør for å hindre at den alt overveiende passive motstandskampen skulle utvikle seg til en aktiv krigføring som gjorde nytte for seg i storkrigen og ble mer synlig for vanlige mennesker?
Hvis vi nå velger en slik vinkling, kan man virkelig tro at det at noen tusen ungjenters kjærester var tyske, tvangsutkalte unge menn var et reelt problem som kunne måle seg med menns samarbeid med okkupanten?
Det er jo også et spørsmål om det gir mening å skrive at disse kvinnene valgte «å legge seg» med fienden. Var nå dette en slik gruppe eller mange ulike? Er det ikke mer sannsynlig at de fleste ble kjærester på samme måte som ungdommer til alle tider blir kjærester? Vi bør kanskje forestille oss hvordan det ble i ei lita bygd hvor det plutselig dumpet 400 svært unge tyske soldater ned over en befolkning på 40, hvorav ti–tolv var ungjenter. Soldatene overtok husene, mens familien måtte flytte i kjelleren og på loftet. Av disse 400 var ganske sikkert halvparten antifascister. Og de omgiks hverandre i fem år. Kanskje var dette et typisk scenario i Norge.
Spørsmålet er om Braanen lar sine fordommer styre når han spør om hvorfor «så mange jenter så aktivt valgte å oppsøke okkupantmaktens soldater i jakten på kjærligheten.» Kanskje var det slik i Danmark, skjønt jeg tviler på det. I Norge var det i hvert fall motsatt. Det var de tyske som «oppsøkte» befolkningen.
Det var mange som hadde omgang med tyskerne i Norge, både menn og kvinner. I den mer heroiserende delen av okkupasjonshistorien er det en tendens til å mørkelegge dette. Men det er også en tendens til å overdrive antallet. Braanen viderebringer ukritisk BTs tall over kvinner som fikk tyske kjærester. Det er mange grunner til at danske anslag ikke lar seg overføre til Norge. Trolig var tallet neppe over 50.000, men da må vi huske på at det kan ha vært opp i mot en million forskjellige tyske soldater innom Norge. Tallet på 10–12.000 krigsbarn er også et anslag. De registrerte svangerskapene var godt i underkant av 9000.