Vidar Eng gjentar 24. januar professor Ole Kristian Grimnes «ros» av regjeringen Nygaardsvolds politikk i 1940 som «heroisk».
Den forskningen som har påpekt at regjeringen førte en nøytralitetspolitikk som utsatte landet for angrep, og mobiliserte landets forsvarsmakt i nord mot feil fiende (Sovjet), gjør ikke inntrykk på ham.
At historiens dom er en annen henger sammen med hva kildene viser, uansett hvilke allianser Eng måtte se mellom historikerne. Det hjelper lite at Eng påstår at mobiliseringen i Øst-Finnmark mot Sovjet var «klok og ansvarlig». Den var et tragisk feilgrep. Det var enda mer tragisk at to bataljoner ble liggende der uvirksomme under hele felttoget mot Narvik. Den tredje bataljonen, I/IR 12, hadde ingen nytte av den «nyttige treningen» i Øst-Finnmark som Eng er så opptatt av. Han gir inntrykk av at bataljonen var i kamp og gjorde nytte for seg, selv om «de gikk på et nederlag», som han skriver. Det som er sant er at bataljonen ble overfalt og ødelagt mens den sov. Den kom aldri i kamp i noen betydning av ordet.
Eng skriver også at flere av de andre avdelinger som lå i Øst-Finnmark 9. april (enn I/IR 12) ble satt inn på Narvik-fronten, « noen av disse kom da til nytte mot tyskerne på Narvik-fronten.» Men det hjelper tydeligvis ikke å gjenta at dette ikke stemmer. Ingen andre avdelinger som sto i Øst-Finnmark 9. april ble satt inn på Narvik-fronten. De lå på russervakt under hele felttoget. Og etter den norske kapitulasjonen fortsatte de med det under tyske myndigheter. Selv syntes ikke de militære lederne at det var det minste underlig. Regjeringen hadde jo før 9. april gitt ordre om at det skulle skytes på sovjetiske fly, men ikke på tyske eller britiske.
Så til Nils Bøckman, som var ansvarlig for den fryktelige tragedien med I/IR 12 24. april i Gratangen, da 38–40 mann døde og resten ble tatt til fange eller spredt for alle vinder. Han innrømmet «prisverdig noe av skylda», skriver Eng. Ja, selvfølgelig gjorde han det under granskningen i 1946. At han var høyremann, politiker, bedriftsleder og samfunnsstøtte, endrer ikke på dette, heller ikke at tyskerne holdt ham i fangenskap fra 1943 og ut krigen.
Bøckman var en nøkkelperson i det ekstreme høyremiljø i Trondheim allerede på 1920-tallet, og ledet selv Samfunnshjelpen, Samfundsvernet og Leidangen i byen, samtidig som han organiserte det hemmelige, militære ordensvern der. Han hørte til den indre kretsen av offiserer som i 1931 stiftet det nazistiske og rasistiske «Nordiske Folkereisning» – Bøckman var til og med medlem av sentralkomiteen – som i 1933, etter at Quisling hadde gått av som forsvarsminister, ble til «Nasjonal Samling». Fra 1932 ivret han for Hitlers idé om en militær Arbeidstjeneste. Etter at Hitler innførte sin Arbeitsdienst utga Bøckman sammen med NS-oberst Hans Hiorth tre skrift for å innføre dette i pakt med NS partiprogram, selv om han ikke ble med på Quislings partiprosjekt videre. Den 31. august 1940 tok de to, sammen med tre andre høyere offiserer, initiativ til en pliktig norsk AT under tysk ledelse.
Det er lett å forstå at Bøckmans bakgrunn gjorde ham lite skikket til å møte de kravene som krig mot nazismen stilte.
Bare to ytterligere ting. Eng skriver at mobiliseringen i nord var forståelig fordi Sovjet under vinterkrigen «prøvde å erobre Norges naboland Finland» og at det «har blitt bekreftet» at de hemmelige protokollene til ikke-angrepspakten mellom Sovjet og Tyskland gikk ut på at «Tyskland og Sovjet delte Europa mellom seg». Eng blander her sammen hva som er historisk bekreftet og hva Sovjet ble beskyldt for. Det som er bekreftet, er at Sovjet krevde begrensede landavståelser av Finland mot gjenytelser. Selv etter at Finland var knust prøvde de ikke «å erobre Finland». Dernest, Sovjet krevde og fikk, med de hemmelige protokollene i ikke-angrepsavtalen med Tyskland i 1939 stort sett områder som hadde vært russiske før første verdenskrig (øst for Curzon-linja). Det er ikke det samme som at Sovjet og Tyskland «delte Europa mellom seg», som Eng skriver.