Det gir lite mening å beskrive Finland som fascistisk i 1939, slik Truls Enger gjør i Klassekampen 13. januar. Men når Olav Rovde i et tilsvar 17. januar totalt avskriver tysk innflytelse som «ein grov og kunnskapsløs påstand», går han lenger enn det er grunnlag for. På sovjetisk side var man bekymret for tysk innflytelse i landet, etter at utenriksminister Rudolf Holsti var fjernet høsten 1938. Holsti var på tysk hold bedømt som sterkt antitysk. Fjerningen av ham er beskrevet som en vellykket tysk aksjon (Manfred Manger i Deutschland und Finland im zweiten Weltkrieg, 1988, side 47). Og da den tyske generalstabssjef Franz Halder og andre høytstående tyske militære besøkte landet noen måneder senere, må bekymringen i Moskva ha økt ytterligere.
Isolert sett hadde Sovjet ikke noe uoppgjort med Finland. Det var jo også bolsjevikene som hadde gitt Finland frihet bare 20 år tidligere. Man må være ganske nærsynt for å se Sovjets politikk overfor landet isolert fra krigstruslene og de stadige forsøkene på å få til en bindende kollektiv sikkerhetsavtale med vestmaktene mot Hitler i perioden 1933–39. Sovjet ble holdt utenfor da Storbritannia og Frankrike i 1938 anerkjente Hitlers krav overfor Tsjekkoslovakia med München-avtalen. Frankrike, som sammen med Sovjet hadde garantert Tsjekkoslovakia, gjorde det umulig for Sovjet å innfri sine forpliktelser. Sovjet forsøkte derfor å oppnå avtaler med sine grensestater. Hemmelige forhandlinger med Finland ble tatt opp våren 1938 hvor man forsøkte å oppnå forsikringer fra finsk side mot tysk militær etablering i landet som springbrett for angrep mot Sovjet. Disse forhandlingene som lenge har vært kjent, og som har gått upåaktet hen i norsk debatt, førte ikke til noe (V. Tanner: The Winter War, 1957, side 3–16, J. Nevakivi: The Appeal that was never made, 1976, side 7 og 196, Andrew/ Gordievjski: KGB sett fra innsiden, 1990, I, side 301, og P. Sudoplatov: Den røde terror, 114, 115). Finnenes avslag ble tolket i Moskva som at Finland valgte Storbritannia, Frankrike og Tyskland framfor Sovjet. Først deretter fulgte de resultatløse forhandlingene med britene i Moskva sommeren 1939, som tvang fram en fullstendig revurdering av sovjetisk politikk. De sovjetiske kravene overfor Finland og påfølgende angrep 30. november 1939 ble et av resultatene.
Rovde viser til Henrik Meinanders spørsmål om de store tapene i vinterkrigen egentlig var en ulykke for Finland (Finlands historie, 4, 1999, side 185). Det er en underlig tanke, som bare kan forstås i lys av en særdeles nærsynt finsk nasjonsbygging. Men i stormaktsposisjoneringen foran krigsutbruddet var det en tragedie for Finland og Europa. Vi vet jo at den ledet til finsk deltakelse på Hitlers side under verdenskrigen, en forlengelse av krigen og økede muligheter for Hitlers verdensherredømme.
Vidar Eng hevder i Klassekampen 18. januar at Finland ikke hadde valgt Hitlers side hvis de ikke hadde hatt noe å hevne etter vinterkrigen. Det er mulig at Eng vet dette i dag, men det er i alle fall sikkert at Sovjet ikke så det slik i 1939. Det er trolig like urealistisk å hevde at Tyskland ville latt Finland bli uberørt som det er å hevde at de ville latt Norge stå uberørt. Begge land ble sentrale i tysk strategi mot Sovjet: Norge for å avbryte alliert skipsfart og forsyninger til Murmansk, finsk for å avbryte Murmanskbanen som brakte forsyningene fra kysten til fronten. At finnene under det de insisterer på å kalle «fortsettelseskrigen» deltok i den tyske innringingen av Leningrad kan det ikke herske den minste tvil om, selv om de prioriterte angrepsmålene østover på den tyske Lapplandsarmeens sørflanke gjennom områder som de etterhvert erobret og krevde innlemmet i Finland.