Johan Petter Andresen skriver 22. mars at han deltok på et seminar 12. mars hvor Hanna Perekhoda fra sosialistiske Sotsialnyi Rukh gikk inn for ukrainsk Nato-medlemskap. Det stemmer at Andresen var til stede digitalt og kom med et spørsmål på Skype til Perekhoda om Nato. Det er imidlertid ikke riktig at hun «svarte at hun er for ukrainsk Nato-medlemskap», som Andresen skriver. Det hun svarte, var at organisasjonen ikke hadde gjort noe vedtak om dette, men at hun anså Nato for å være en imperialistisk organisasjon.
Vi har forelagt Andresens innlegg for Hanna Perekhoda. I et svar bekrefter hun at Sotsialnyi Rukh ikke har gjort noe vedtak om ukrainsk tilslutning til Nato. Men hun minner også om at Ukraina oppga sitt kjernefysiske arsenal (1992–94), verdens tredje største, og fikk garantier mot krenking av landets grenser og selvstendighet. Garantiene viste seg å være verdiløse da Putin-regimet begynte å ta deler av Ukraina i sin imperiebygging. Det er derfor lett å forstå at folk i noen østeuropeiske land ser militærallianser som Nato som den eneste garantien for sin statlige eksistens, og at de vil ha retten til å velge medlemskap.
Oleksandr Kyselov, som representerer Sotsialnyi Rukh i de nordiske landa, sier i et intervju med det svenske magasinet Allt åt alla, at folk på venstresida i Ukraina kjenner Natos historie og Nato-lands imperialistiske meritter. Men han føyer til at om vi ikke vil ha Nato-medlemskap, «så behøver vi en annen form for kollektivt forsvarssystem, en annen måte å overleve på.» Her vil vi minne om hva Jørn Holm Hansen skriver i Store norske leksikon, nemlig at Ukrainas president Zelenskyj framhever «at en mulig framtidig, internasjonal sikkerhetsavtale for landet må inneholde langt mer spesifikke bestemmelser enn Budapest-memorandumet fra 1994 om vilkårene for militær assistanse i tilfelle ytterligere russisk aggresjon.»
Det er gode grunner til å mene at et slikt alternativ er lite realistisk, slik også Ingar Håkonsen hevder i en kommentar i Klassekampen 22. mars. Men utenkelig er det altså ikke.
Det er lett å forstå at ukrainske sosialister blir oppgitt over vesteuropeisk «radikalisme» som ønsker å fortelle dem hva som er rett, og hva som er «blindspor». Andresen demonstrerer hvorfor, når han hevder at den antiimperialistiske kampen i Ukraina «i likhet med» kampen i Norge må rette seg mot både Russland og USA. En slik likestilling er helt urimelig. Det er da vitterlig Russland som har angrepet Ukraina, ikke USA? Det tror vi at også Andresen faktisk er enig i, selv om han faller for fristelsen til å snakke ned Perekhoda for å ramme oss, som mener at vi må støtte Ukraina med luftvern og panservern. For hva mener Andresen om det? Det er jo dette som er den praktiske uenigheten mellom oss når det gjelder Ukraina-krigen.